Hekletøy

Bergens Tidende, 09.12.2009

Crochet

Lene Grenager, cello

Sofia Jernberg, stemme

Oluf Bright

Improvisasjoner for stemme og cello

Et tynt, gult papiromslag skåret til i et format som ikke lar seg innpasse i en vanlig rekke cd’er. Formatet passer helt fint til platen bak omslaget. For når cellisten og komponisten Lene Grenager møter den svensk-etiopiske stemmeartisten Sofia Jernberg i frie improvisasjoner, da oppstår det noe som nekter å falle på plass i vanlige, musikalske kategorier. Platen heter Crochet som er engelsk for «hekling» eller «hekletøy». Og kanskje er det slik man bør høre disse improvisasjonene – som en slags spontan, kollektiv hekling der Grenagers cello og Jernbergs stemme skaper merkelige, uventede mønstre på stedet. Ikke musikk, men hissige, iltre lydformer som forsvinner igjen uten at man helt har skjønt hva som skjedde. Egentlig er det vel feil å sette tal på en slik plate. For hva skal man måle den mot? Jeg gir den nå likevel 5 – for uttrykksvilje og vågemot.

Lydbilder

Bergens Tidende, 29.04.2009

Spunk 

«Kantarell» 

Rune  Grammofon

Improgruppe på nye eventyr  

Noen slår på et strengeinstrument. Høye sireneaktige toner i det fjerne, kanskje et blåseinstrument. En stemme blander seg med de andre lydene, en kvinne synger eller mumler fragmenter av ord på et fremmed språk. Av og til høres det hele ut som en myggsverm. Av og til som en gammel, ustø transistorradio. Av og til brak og eksplosjoner. Jo da. Spunk er ute med en ny plate. Når Maja Ratkjes sang blir kombinert med Kristin Andersens trompet, Hild Sofie Tafjords valthorn og Lene Grenagers cello, pluss elektronikk, pluss «etc.» - da oppstår det noe helt uvanlig. Hva som egentlig skjer i disse ni improviserte lydbildene, er vanskeligere å si. Det er sekvenser som minner om noe man kjenner, en knirkende dør, klirrende metall, latter, men hver gang man synes man har fanget en linje, en tråd, kanten av en fortelling, tar improvisasjonene en uventet retning. Noen ganger oppstår det fine, dempede klanger, andre ganger stiger og stiger støyen og ender i kakofoni langt hinsides smertegrensen. Kjedelig er det aldri. 

Kvinner som komponerer

Bergens Tidende, 10.03.2008

«Kvinner, Vestlandet og sånt …»

Avgarde

Sardinen, USF

AVGARDE feirer den internasjonale kvinnedag på USF

Det finnes komponister – de er menn. Og så finnes det «kvinnelige komponister». Slik er det bare. Kulturjournalister i alle medier bruker fremdeles dette skillet uten å tenke nærmere over det. Til deres unnskyldning bør det sies at kvinner som komponerer, faktisk er en sjeldenhet. For eksempel er det bare ti prosent kvinner blant medlemmene i Norsk Komponistforening. Det bekymrer mange, men ikke komponisten Lene Grenager. På et seminar om musikk og kjønn siste år sa hun at det er absurd å ha som mål at halvparten av landets komponister skal være kvinner. «Kunsten må få springe ut av de individer som virkelig ønsker å skape den». Men hun føyde til at det er viktig «at mulighetene for jenter og gutter til å velge komponistyrket er like gode». Og her er det fremdeles en vei å gå før folk skjønner at «komponister kommer i alle kjønn og størrelser».

«Av de to klisjeene Gud som gammel mann med skjegg og Komponisten som gammel mann med skjegg tror jeg myten om Komponisten er den mest seiglivede», sa Grenager. Det satt visst et par gamle menn med skjegg i salen, men det var ingen på scenen eller på programmet, iallfall ikke i de to avdelingene jeg rakk å høre, da AVGARDE feiret den internasjonale kvinnedag på lørdag.

I første avdeling presenterte trondheimske Trio Alpaca tre verk skrevet av nordiske kvinner innenfor de siste årene. Det startet med Lene Grenagers «Systema Naturae» fra 2007, en røff komposisjon der overgangene mellom rytmiske og mer dvelende deler markeres med lyden av kuklokker. Danmark var representert med to satser fra en relativt tradisjonell trio skrevet av filmkomponisten Helle Solberg. Det absolutte hovedverket i denne avdelingen var svenske Karin Rehnqvists «Beginning» fra 2003, et tresatset forløp som starter med en kaotisk kamp mellom høye strykere og tunge clusters i klaveret.  I den langsomme andresatsen blir stemningen roligere, alle tre instrumenter spiller, improviserende og forsirende, noe som minner om spansk-arabisk musikk, men som visst i realiteten er inspirert av den svenske formen for kulokk. Forsiringene fortsetter i tredjesatsen der det oppstår en slags forsoning mellom de tre instrumentene. Selv om det var en del ustø steder underveis i fremførelsen, var det ikke vanskelig å høre at «Beginning» er en usedvanlig sterk komposisjon.

Det er ikke enkelt å skulle komme etter en av tidens fremste svenske komponister. Men Rebecka Ahvenniemi, finsk student ved Griegakademiet, klarte faktisk det – med «Sa(de)», en konsekvent og kompromisløs komposisjon for sangstemme og klaver. Utgangspunktet er en tekst som er blitt dekonstruert i fonemer og forvandlet til en serie deklamerende, klagende og stønnende rop, akkompagnert av en skarp klaverstemme. Verket ble flott fremført av den imponerende sopranen Elise Gillebo og pianisten Ingrid Elisabeth Berg.

Etterpå kom det mandige menn på scenen for å spille mandig musikk skrevet av mannlige komponister. Først to verk av Webjørn Sæther – Nåde skrevet til og urfremført av hornisten Christian Holter og den glimrende slagverkeren Craig Farr, og Bone, en kort, musikalsk spøk for tre tromboner. Avdelingen sluttet med Jan Erik Mikalsens «More Play Fun» – et stemningsfullt stykke for marimba spilt av Craig Farr.

Og da var det slutt for min del. Jeg fikk ikke med meg siste avdeling. Der de kan ha spilt mye musikk av gamle menn med skjegg for alt jeg vet.