«Kvinner, Vestlandet og sånt …»
Sardinen, USF
AVGARDE feirer den internasjonale kvinnedag på USF
Det finnes komponister – de er menn. Og så finnes det
«kvinnelige komponister». Slik er det bare. Kulturjournalister i alle medier
bruker fremdeles dette skillet uten å tenke nærmere over det. Til deres
unnskyldning bør det sies at kvinner som komponerer, faktisk er en sjeldenhet.
For eksempel er det bare ti prosent kvinner blant medlemmene i Norsk
Komponistforening. Det bekymrer mange, men ikke komponisten Lene Grenager. På
et seminar om musikk og kjønn siste år sa hun at det er absurd å ha som mål at
halvparten av landets komponister skal være kvinner. «Kunsten må få springe ut
av de individer som virkelig ønsker å skape den». Men hun føyde til at det er
viktig «at mulighetene for jenter og gutter til å velge komponistyrket er like
gode». Og her er det fremdeles en vei å gå før folk skjønner at «komponister
kommer i alle kjønn og størrelser».
«Av de to klisjeene Gud som gammel mann med skjegg og
Komponisten som gammel mann med skjegg tror jeg myten om Komponisten er den
mest seiglivede», sa Grenager. Det satt visst et par gamle menn med skjegg i
salen, men det var ingen på scenen eller på programmet, iallfall ikke i de to avdelingene
jeg rakk å høre, da AVGARDE feiret den internasjonale kvinnedag på lørdag.
I første avdeling presenterte trondheimske Trio Alpaca tre
verk skrevet av nordiske kvinner innenfor de siste årene. Det startet med Lene
Grenagers «Systema Naturae» fra 2007, en røff komposisjon der overgangene
mellom rytmiske og mer dvelende deler markeres med lyden av kuklokker. Danmark
var representert med to satser fra en relativt tradisjonell trio skrevet av
filmkomponisten Helle Solberg. Det absolutte hovedverket i denne avdelingen var
svenske Karin Rehnqvists «Beginning» fra 2003, et tresatset forløp som starter
med en kaotisk kamp mellom høye strykere og tunge clusters i klaveret. I den langsomme andresatsen blir stemningen
roligere, alle tre instrumenter spiller, improviserende og forsirende, noe som
minner om spansk-arabisk musikk, men som visst i realiteten er inspirert av den
svenske formen for kulokk. Forsiringene fortsetter i tredjesatsen der det
oppstår en slags forsoning mellom de tre instrumentene. Selv om det var en del
ustø steder underveis i fremførelsen, var det ikke vanskelig å høre at
«Beginning» er en usedvanlig sterk komposisjon.
Det er ikke enkelt å skulle komme etter en av tidens fremste
svenske komponister. Men Rebecka Ahvenniemi, finsk student ved Griegakademiet,
klarte faktisk det – med «Sa(de)», en konsekvent og kompromisløs komposisjon
for sangstemme og klaver. Utgangspunktet er en tekst som er blitt dekonstruert
i fonemer og forvandlet til en serie deklamerende, klagende og stønnende rop,
akkompagnert av en skarp klaverstemme. Verket ble flott fremført av den
imponerende sopranen Elise Gillebo og pianisten Ingrid Elisabeth Berg.
Etterpå kom det mandige menn på scenen for å spille mandig
musikk skrevet av mannlige komponister. Først to verk av Webjørn Sæther – Nåde
skrevet til og urfremført av hornisten Christian Holter og den glimrende
slagverkeren Craig Farr, og Bone, en kort, musikalsk spøk for tre tromboner.
Avdelingen sluttet med Jan Erik Mikalsens «More Play Fun» – et stemningsfullt
stykke for marimba spilt av Craig Farr.
Og da var det slutt for min del. Jeg fikk ikke med meg siste
avdeling. Der de kan ha spilt mye musikk av gamle menn med skjegg for alt jeg
vet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar