Den usynlige dataskyen

Bergens Tidende, 17.03.2008

I løpet av de siste årene er det vokset en ny by frem, en by oppbygget av informasjon.

Jeg var på konsert her om dagen. Det var et stort, alvorlig verk på programmet. Før det hele startet holdt arrangøren en liten tale og ba publikum om å slå av mobilene. Det gjorde ikke inntrykk på mannen foran meg. Han hadde mobilen slått på under hele konserten. Den blinket lystig – men den var i det minste lydløs. Og han snakket ikke med noen. Jeg tror han satt og leste fotballresultater etter hvert som de kom inn fra en eller annen nyhetstjeneste. Av og til skrev han noen korte tekstmeldinger med høyrehånds tommelfinger. Veldig stille.  

Det var ikke noe stort problem. Mobilen hans forstyrret ikke musikken, bare meg. Men det var likevel litt rart, dette, å sitte som publikum til en offentlig konsert i et offentlig rom og merke at det samtidig med den musikalske kommunikasjonen foregikk en stille kommunikasjon av en helt annen art. Kanskje det var mange andre blant publikum som var koplet opp til tilsvarende tjenester? 

Jeg kom til å tenke på den nederlandske elektroingeniøren Arthur Elsenaar og hans kompanjong Taco Stolk. For noen år siden lanserte de BuBL Space, en liten bærbar dings som sender ut «hvit støy» og blokkerer mobiltelefoner og andre former for trådløse apparater slik at det skapes en fri sone på om lag tre meter omkring brukeren – «et personlig rom i det offentlige rom» het det i reklamene.

Kanskje burde man hatt en slik dings den dagen på konserten? Da ville mannens mobil vært død, og jeg kunne ha konsentrert meg fullt og helt om musikken. Men noe sånt finnes dessverre ikke. De to nederlenderne kan mye om elektronikk, men de er først og fremst kunstnere. Og BuBL Space var ikke en virkelig oppfinnelse, men et slags kunstverk, en spøk, en fiksjon. Ganske visst var det noen som trodde på fiksjonen og saksøkte Elsenaar og Stolk. Men det hadde de ikke trengt. Hvis en dings som BuBL Space faktisk kom i produksjon, ville den selvsagt bli forbudt med en gang. Offentlige institusjoner som politi, brannvesen, helsevesen er helt avhengige av at det offentlige rom er fritt tilgjengelig for kommunikasjon. Det samme er private firmaer, radio- og tv-kanaler, nettleverandører av ethvert slag, telekomunikasjonsselskaper osv. Listen er lang – og den blir stadig lengre.

Det er faktisk ikke noe «personlig rom i det offentlige rom». Man trenger ikke gå på konsert for å merke det. Man behøver bare å gå en tur gjennom byen en vanlig dag. I løpet av de siste årene er det vokset en ny by frem. Den gamle byen ligger der fremdeles med sine butikker og reklamer og veiarbeid osv. Men det er oppstått en usynlig by, et rom som er gjennomkrysset av informasjonsstrømmer fra alle mulige medier. Man ser ikke disse strømmene, men man merker hvordan de former folks adferd. Menneskene som beveger seg over Torgallmenningen med mobilene presset mot øret er bare ett eksempel. Overalt går det trådløse forbindelser mellom den synlige og den usynlige byen. I de store butikkene oppfanger strategisk plasserte sensorer signalene fra usynlige data-chips i varene og kommuniserer med et varelager i en annen del av byen. Bilder fra overvåkningskameraene strømmer til fjerne databanker. Ulike informasjonsstrømmer regulerer trafikklysene, hjelper taxasjåførene med å finne frem og sørger for den økonomiske utvekslingen mellom min bankkonto og taxaselskapets.

Byens gater er nedsunket i en pulserende datasky, skrev byplanleggeren Dan Hill for nylig. Denne skyen består av mange forskjellige slags data. Noen av dem løper i lukkede nettverk, andre er tilgjengelig for alle. Noen datastrømmer går i statiske systemer, andre i mobile. Noen data berører bare meg, andre blir samlet opp og brukt til å forutsi større gruppers adferd. Noen brukes som styringsredskaper, andre legger til rette for borgerdeltakelse. Noen data tilhører den offentlige sfæren, andre er private firmaers eiendom. Noen er lokale, andre er globale.

For de fleste av oss vanlige borgere er dette et helt ukjent terreng. Det er det dessverre også for politikere, offentlige myndigheter og byplanleggere. Den usynlige dataskyen vokser og gror, uten overordnet styring. Det er ingen som har et nøyaktig kart over hvor informasjonsbanene går gjennom den nye byen. Pessimistene blant oss er bekymret for at det i denne ugjennomskuelige dataskyen ligger muligheter for total overvåking av alle borgere. I den andre enden av skalaen snakker begeistrede designere om fremtidsbyer der sensorer kables inn i konstruksjonene slik at ikke bare menneskene men bygningene selv etter hvert kan begynne å snakke med hverandre og utveksle data.

En ting er sikkert, uansett hvordan man enn forholder seg til saken: Mannen med mobiltelefonen på konserten er det minste problemet.