Sjokk og ærefrykt

Bergens Tidende, 02.03.2008

Olivier Messiaen: Vingt regards sur l’enfant Jésus

Einar Røttingen, klaver

Borealis og Bergen Kammermusikkforening

Korskirken

En Messiaen-tolkning som avtvinger dyp respekt 

I år er det hundre år siden den franske komponisten Olivier Messiaen ble født. I går feiret Einar Røttingen dette med en fremføring av Messiaens egen feiring av en annen fødsel, hans Vingt regards sur l’enfant Jésus, de «Tjue blikk på Jesusbarnet», skrevet i 1944.

Som i de fleste av Messiaens verk ligger det også her et komplisert katolsk-teologisk program i bunn. De tjue satsene er forsynt med programmatiske noter som understreker de mystiske dimensjonene i fortellingen om Jesus, og det er en serie gjennomgående temaer eller ledemotiver som er plassert rundt omkring i satsene slik at det oppstår ulike betydningsfulle tallforbindelser mellom dem.

Det hjelper sikkert å være katolikk eller teolog hvis man ville forstå disse materiene. Men man trenger verken å være religiøs eller tallmystiker for å høre at dette er et storslått stykke musikk, et av de mest fantastiske og mest fryktinngytende verkene i 1900-talles klaverlitteratur – et verk som stemmer til kontemplasjon og andakt, men som først og fremst satser på shock and awe, to og en halv times musikk med ekstremt virtuose passasjer, med skeive, surrealistiske rytmer og voldsomme dissonantiske blow-outs.

Bare dette å innstudere disse tjue blikkene på Jesus må kreve umenneskelige anstrengelser. Å fremføre dem og få dem til å danne et sammenhengende verk slik Einar Røttingen gjorde det i går i Korskirken, må bare avtvinge dyp respekt.

Det tok ganske visst noe tid før han ble varm i trøyen. Eller kanskje det var oss, tilhørerne, som først måtte venne oss til klangen av flygelet og til akustikken i Korskirken. Uansett – de innledende blikkene virket litt nølende, forsiktige, og det var noe urolig over de kontemplative passasjene i de følgende satsene. Men fra den piskende stormen i sats VI løftet alt seg. Det var lerkesang og tromboner og juleklokker. Det var ville trommer og oboer. Det var den helt rette enkle, dempete stemningen i nr. XV. Og gjennom alle satsene var det hele tiden, selv i de mest turbulente passasjene, en klar artikulasjon av de indre linjene i klangene. For et verk! Og for en pianist!