Rapporter fra en turbulent tid

Bergens Tidende, 20.03.2015

All of You: The Last Tour 1960

The Miles Davis Quintet

Acrobat Music (4 cd-er)

So Many Things: The European Tour 1961

John Coltrane Quintet

Acrobat Music (4 cd-er)

Europeiske konsertopptak med Miles Davis og John Coltrane

Våren 1960 dro Miles Davis på Europaturné med kvintetten sin. John Coltrane som egentlig hadde sluttet, ble overtalt til å være med. Han kom tilbake neste år, nå med egen gruppe, en kvartett som for anledningen var utvidet med multi-instrumentalisten Eric Dolphy.

Acrobat Music har nettopp utgitt to cd-bokser med opptak fra disse turnéene. Opptakene er lagt i kronologisk orden slik at vi nærmest kan følge Davis’ og Coltranes grupper dag for dag på deres reise gjennom de europeiske konsertsalene.

Jeg hørte Davis og Coltrane i København den gang. Det er – sant å si – grusomt lenge siden, men platene i de to boksene har hjulpet kolossalt på hukommelsen. Jeg kan kanskje ikke høre meg selv klappe på opptakene fra Danmark, men de og alle de andre opptakene gir meg i alle fall en sterk, nærmest fysisk fornemmelse av hvordan det var å oppleve denne intense, merkelige musikken. Og de minner meg på hvor uavklart den musikalske situasjonen var på den tiden.

Da Davis kom til Europa i 1960, hadde han nettopp utgitt «Kind of Blue». Og da Coltrane turnerte i 1961, var det et par måneder siden «My favorite Things» var utkommet. Det er spesielt disse to platene som har formet ettertidens forståelse av musikken deres og av perioden. Men de og gruppene spilte faktisk helt annerledes utenfor platestudioene. Vi hører det på disse europeiske konsertopptakene. Som nesten får de berømte platene til å virke litt blasse.

På «Kind of Blue» var stemningen tilbakelent, avdempet. Pianisten Bill Evans la impresjonistiske akkorder under blåsernes modalimprovisasjoner. Coltrane og altsaksofonisten Canonball Adderley sørget for hva som måtte være av musikalsk dramatikk. På liveopptakene fra Davis’ Europaturné sitter derimot blues- og bop-pianisten Wynton Kelly på klaverkrakken. Det spilles en del modaljazz – men rytmegruppen med Kelly, bassisten Paul Chambers og trommeslageren Jimmy Cobb sparker voldsomt fra seg. Og får Davis til å spille annerledes, langt mer ekspressivt og pågående enn på den berømte platen. Han tar til og med noen av sine sjeldne utflukter i det høye registeret – kanskje inspirert av Coltranes eksperimenter. For Coltrane, som motvillig var blitt dradd med på denne turnéen, brukte rett og slett konsertene til å øve seg. Opptakene tar oss med inn i verkstedet hans. Han vrir og vender på korte fraser, han trevler opp akkorder, han eksperimenterer med overblåsing og overtoner. Konsertformatet gir ham god tid. Mange av soloene hans varer ti minutter eller mer. Og bak ham pisker rytmegruppen.

Opptakene fra 1961 med Coltranes egen gruppe har noe av den samme rå, peisende karakteren. Coltrane selv utfolder seg langt friere enn på «My favorite Things». Og den hardtslående rytmegruppen med bassisten Reggie Workman, pianisten McCoy Tyner og trommeslageren Elvin Jones holder konstant temperaturen på kokepunktet. Eric Dolphys soloer på altsaksofon, fløyte og bassklarinett gir løfter om «things to come», løfter som han dessverre ikke nådde å innfri før sin tidlige død i 1964.

De to boksene med konsertopptak fra 1960 og 1961 er rapporter fra en turbulent periode da flere muligheter sto åpne. Etter Europaturnéene etablerte Coltrane det som er blitt kalt hans «klassiske kvartett», og Davis fikk etter hvert dannet sin «andre store kvintett». Og feltet falt til ro for en stund.

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 26.11.2014

Everybody digs Bill Evans

Riverside

1958

Et par måneder som pianist hos Miles Davis i 1958 ga den unge, usikre Bill Evans selvtillit. Nå våget han å gå i studiet og innspille sin andre trioplate under eget navn. Produsenten Orrin Keepnews fant på tittelen og fylte coveret med anbefalinger fra diverse jazznotabiliteter. «Hvorfor fikk du ikke en anbefaling fra min mor?», spurte Evans surt. Men det var dekning for anbefalingene. Det hører vi på platen der Evans omformer et velkjent materiale av standards og skaper en ny slags klaverjazz. Venstrehånden hans sprer antydninger av akkorder ujevnt utover forløpene, mens høyrehånden går på tur og trekker lange, swingende melodilinjer gjennom landskapet. Og bak Evans koker Philly Joe Jones på trommer og Sam Jones på bass. 

Funky

Bergens Tidende, 10.03.2010

Truth Be Told

Mark Egan

BHM Productions

Mark Egan rister huset

Tiden går. Det er etter hvert 30 år siden Mark Egan sto i Pat Metheny Group og imponerte verden med forrykende virtuose soloer på fretless el-bass. Siden har han spilt med de fleste store navn i fusion-feltet og vært med på et utall av plater. På den siste av hans plater i eget navn, Truth Be Told, har han samlet fire jevnaldrende musikere med samme musikalske bakgrunn som han selv – saxofonisten Bill Evans, trommeslageren Vinnie Colaiuta, perkusjonisten Roger Squitero og keyboardisten Mitch Forman. Låtmaterialet er på grensen til det spartanske, oftest ikke mer enn en nødtørftig ramme av korte melodiske riffs. Det er den stødige grooven i bunnen det dreier seg om. Det koker og det bobler og det syder fra Egan og slagverkerne. Det kommer lange, skeive utbrudd fra Evans og Forman. Og av og til stiger Egan selv fram av dampene og får huset til å riste med en av sine bustete, funky soloer. At det egentlig er godt voksne herrer som spiller, merker man ikke.