Viser innlegg med etiketten Mark Egan. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Mark Egan. Vis alle innlegg

Funky

Bergens Tidende, 10.03.2010


Truth Be Told
Mark Egan
BHM Productions

Mark Egan rister huset


Tiden går. Det er etter hvert 30 år siden Mark Egan sto i Pat Metheny Group og imponerte verden med forrykende virtuose soloer på fretless el-bass. Siden har han spilt med de fleste store navn i fusion-feltet og vært med på et utall av plater. På den siste av hans plater i eget navn, Truth Be Told, har han samlet fire jevnaldrende musikere med samme musikalske bakgrunn som han selv – saxofonisten Bill Evans, trommeslageren Vinnie Colaiuta, perkusjonisten Roger Squitero og keyboardisten Mitch Forman. Låtmaterialet er på grensen til det spartanske, oftest ikke mer enn en nødtørftig ramme av korte melodiske riffs. Det er den stødige grooven i bunnen det dreier seg om. Det koker og det bobler og det syder fra Egan og slagverkerne. Det kommer lange, skeive utbrudd fra Evans og Forman. Og av og til stiger Egan selv fram av dampene og får huset til å riste med en av sine bustete, funky soloer. At det egentlig er godt voksne herrer som spiller, merker man ikke.

Tretti år etter

Bergens Tidende, 12.04.2006


The Word Is Out
Jaco Pastorius Big Band
Heads Up

Jaco Pastorius-komposisjoner som anonym storbandmusikk


Nei, det er ikke enda en bootleg med Jaco Pastorius og hans big band fra hine hårde dager. Det er en plate med «Jaco Pastorius Big Band», et moderne anonymt storband som har spesialisert seg i Pastorius-komposisjoner. På platen er det gjesteopptreden av Bob Mintzer, Randy Brecker, Peter Erskine og mange andre som var med i det opprinnelige Word of Mouth-band. Og i rollen som Jaco hører vi etter tur en hel stjerneparade av unge testoteron-struttende elbassister – Mark Egan, Victor Wooten, Richard Bona og flere til. De spiller flott, teknisk imponerende – og temmelig kjedelig. Bare til aller sist spisser man ørene. I «Reza» er det plutselig en bassist som går uten for de kvistede løyper og driver orkestret fremover med vill energi. Det er Jaco selv – eller rettere basstemmen fra et gammelt liveopptak – som sparker liv i de blaserte studiomusikerne og får musikken til å eksplodere. Tretti år etter.