Superprofesjonelt

Bergens Tidende, 16.05.2007

Free Spirit
Lennart Åberg med bl. a. Peter Erskine og Palle Mikkelborg

Amigo

Dørgende kjedelig plate med svensk storband

«Free Spirit» heter den, den foreløpig siste platen i serien med den svenske saksofonisten Lennart Åberg og hans «small big band», en gruppe superprofesjonelle jazzmusikere som spiller hans superprofesjonelle arrangementer, denne gangen sparket frem av den superprofesjonelle, amerikanske trommeslageren Peter Erskine. Ikke rart at «Free Spirit» ble kåret til Årets Skiva 2006 i Sveriges Radios kritikeravstemning. Eller er det? Vel, egentlig sier kåringen nok mest noe om jazzen aktuelle situasjon i Sverige og andre steder. For uansett at dette er solid, effektiv musikk, så er det noe uendelig trett og fantasiløst over hele prosjektet. Her venter det ingen overraskelser rundt neste sving. Her møter man ingen frie ånder. Her er det bare business as usual. Flott, superprofesjonelt. Og dørgende kjedelig. Den danske trompetisten Palle Mikkelborg dukker opp som solist i et arrangement av tre komposisjoner fra Don Cherrys «Relativity Suite». Han kjemper en brav kamp for å få musikken til å løfte seg. Men selv han klarer det ikke.

Tretti år etter

Bergens Tidende, 12.04.2006

The Word Is Out

Jaco Pastorius Big Band

Heads Up

Jaco Pastorius-komposisjoner som anonym storbandmusikk

Nei, det er ikke enda en bootleg med Jaco Pastorius og hans big band fra hine hårde dager. Det er en plate med «Jaco Pastorius Big Band», et moderne anonymt storband som har spesialisert seg i Pastorius-komposisjoner. På platen er det gjesteopptreden av Bob Mintzer, Randy Brecker, Peter Erskine og mange andre som var med i det opprinnelige Word of Mouth-band. Og i rollen som Jaco hører vi etter tur en hel stjerneparade av unge testoteron-struttende elbassister – Mark Egan, Victor Wooten, Richard Bona og flere til. De spiller flott, teknisk imponerende – og temmelig kjedelig. Bare til aller sist spisser man ørene. I «Reza» er det plutselig en bassist som går uten for de kvistede løyper og driver orkestret fremover med vill energi. Det er Jaco selv – eller rettere basstemmen fra et gammelt liveopptak – som sparker liv i de blaserte studiomusikerne og får musikken til å eksplodere. Tretti år etter.