Rapporter fra en turbulent tid

Bergens Tidende, 20.03.2015

All of You: The Last Tour 1960

The Miles Davis Quintet

Acrobat Music (4 cd-er)

So Many Things: The European Tour 1961

John Coltrane Quintet

Acrobat Music (4 cd-er)

Europeiske konsertopptak med Miles Davis og John Coltrane

Våren 1960 dro Miles Davis på Europaturné med kvintetten sin. John Coltrane som egentlig hadde sluttet, ble overtalt til å være med. Han kom tilbake neste år, nå med egen gruppe, en kvartett som for anledningen var utvidet med multi-instrumentalisten Eric Dolphy.

Acrobat Music har nettopp utgitt to cd-bokser med opptak fra disse turnéene. Opptakene er lagt i kronologisk orden slik at vi nærmest kan følge Davis’ og Coltranes grupper dag for dag på deres reise gjennom de europeiske konsertsalene.

Jeg hørte Davis og Coltrane i København den gang. Det er – sant å si – grusomt lenge siden, men platene i de to boksene har hjulpet kolossalt på hukommelsen. Jeg kan kanskje ikke høre meg selv klappe på opptakene fra Danmark, men de og alle de andre opptakene gir meg i alle fall en sterk, nærmest fysisk fornemmelse av hvordan det var å oppleve denne intense, merkelige musikken. Og de minner meg på hvor uavklart den musikalske situasjonen var på den tiden.

Da Davis kom til Europa i 1960, hadde han nettopp utgitt «Kind of Blue». Og da Coltrane turnerte i 1961, var det et par måneder siden «My favorite Things» var utkommet. Det er spesielt disse to platene som har formet ettertidens forståelse av musikken deres og av perioden. Men de og gruppene spilte faktisk helt annerledes utenfor platestudioene. Vi hører det på disse europeiske konsertopptakene. Som nesten får de berømte platene til å virke litt blasse.

På «Kind of Blue» var stemningen tilbakelent, avdempet. Pianisten Bill Evans la impresjonistiske akkorder under blåsernes modalimprovisasjoner. Coltrane og altsaksofonisten Canonball Adderley sørget for hva som måtte være av musikalsk dramatikk. På liveopptakene fra Davis’ Europaturné sitter derimot blues- og bop-pianisten Wynton Kelly på klaverkrakken. Det spilles en del modaljazz – men rytmegruppen med Kelly, bassisten Paul Chambers og trommeslageren Jimmy Cobb sparker voldsomt fra seg. Og får Davis til å spille annerledes, langt mer ekspressivt og pågående enn på den berømte platen. Han tar til og med noen av sine sjeldne utflukter i det høye registeret – kanskje inspirert av Coltranes eksperimenter. For Coltrane, som motvillig var blitt dradd med på denne turnéen, brukte rett og slett konsertene til å øve seg. Opptakene tar oss med inn i verkstedet hans. Han vrir og vender på korte fraser, han trevler opp akkorder, han eksperimenterer med overblåsing og overtoner. Konsertformatet gir ham god tid. Mange av soloene hans varer ti minutter eller mer. Og bak ham pisker rytmegruppen.

Opptakene fra 1961 med Coltranes egen gruppe har noe av den samme rå, peisende karakteren. Coltrane selv utfolder seg langt friere enn på «My favorite Things». Og den hardtslående rytmegruppen med bassisten Reggie Workman, pianisten McCoy Tyner og trommeslageren Elvin Jones holder konstant temperaturen på kokepunktet. Eric Dolphys soloer på altsaksofon, fløyte og bassklarinett gir løfter om «things to come», løfter som han dessverre ikke nådde å innfri før sin tidlige død i 1964.

De to boksene med konsertopptak fra 1960 og 1961 er rapporter fra en turbulent periode da flere muligheter sto åpne. Etter Europaturnéene etablerte Coltrane det som er blitt kalt hans «klassiske kvartett», og Davis fikk etter hvert dannet sin «andre store kvintett». Og feltet falt til ro for en stund.

Det nye landskapet

Bergens Tidende, 26.03.2013

 

Miles Davis Quintet

Live In Europe 1967

The Bootleg Series Vol. 1

Sony Music

Miles Davis Quintet

Live In Europe 1969

The Bootleg Series, Vol. 2

Sony Music

Miles Davis og hans kvintetter i historiske live-opptak

Jazzhistorikerne forteller at Miles Davis hadde to «store» kvintetter. Den første, den med John Coltrane, startet i 1955 og varte bare halvannet år. Den andre var mer stabil: Wayne Shorter på tenorsaksofon, Herbie Hancock på klaver, Ron Carter på bass og Tony Williams på trommer spilte med Davis i fire år fra 1964 til 1968.

Men det var faktisk enda en «stor» kvintett. Den eksisterte riktignok bare et par måneder i 1969. Wayne Shorter var fortsatt med, men rytmegruppen var helt ny: Chick Corea på klaver, Dave Holland på bass og Jack DeJohnette på trommer. Den tredje kvintetten omtales vanligvis som «the lost quintet», for i motsetning til de to første rakk den aldri å spille inn plater, noe Davis selv senere beklaget, for – som han sa – denne gruppen «was really a bad motherfucker».

Den tapte kvintettens musikk er dog ikke helt tapt. Selskapet Sony Music har startet noe de kaller The Bootleg Series. For to år siden utga de en boks med Miles Davis’ andre kvintett opptatt ved konserter i Europa i 1967. Nå kommer bind 2, en boks med opptak av «the lost quintet» fra tilsvarende konserter i juli og november 1969. Seriens navn er litt misvisende, for det er ikke snakk om egentlige bootlegs, men om «offisielle», solide kringkastingsopptak fra Belgia, Frankrike, Tyskland, Danmark og Sverige. Hver av boksene rommer 3 cd-er pluss en dvd med tv-opptak.

Opptakene fra 1967 er et miks av blues, standards og originalkomposisjoner spilt som lange, sammenhengende forløp uten pauser. Selv om vi kjenner repertoaret fra samtidige plateinnspillinger, og selv om rekkefølgen er nesten identisk fra konsert til konsert, er det likevel som om kvintetten oppfinner musikken på nytt hver gang. Numrene endrer hele tiden karakter og fungerer på nye måter i sammenhengen. Shorter spiller skarpe, kantete soloer, Davis svever som en sommerfugl og stikker som en bie. Og det telepatiske samspillet mellom Hancock, Carter og Williams er like sjokkerende hver gang. De leker med rytmen som om den var en elastisk, fleksibel masse som kan strekkes og bøyes i alle retninger.

På tv-opptakene fra 1967 er Davis kledd i elegant, nålestripet dress, mens resten av gruppen stiller i smoking. I 1969 sitter klærne løst, det er blonder og rysjer, det er fargestrålende skjerf, lærjakker og bell bottoms.  Og det er ikke bare klærne som har endret karakter i løpet av de to årene som skiller opptakene. I 1967 spilte Davis noe han selv kalte «free bop»; i 1969 er kvintetten hans enda friere, enda åpnere. Det gamle repertoaret er blitt supplert med løst organiserte, funky numre. Chick Coreas klaver er blitt elektrifisert. Det er kommet nye farger inn i musikken, mørkere, dunklere nyanser. «Directions», retninger, heter et av numrene. Det er hele det musikalske grunnlaget som beveger seg og skifter retning nå. Hvor veien går, er ennå uvisst.

Hørt etter hverandre avtegner de to boksene med konsertopptak fra 1967 og 1969 en tektonisk plateforskyving i jazzen. Et stort, annerledes landskap ble dannet i disse årene. Hvor annerledes, ble først helt tydelig da Miles Davis utga «In a Silent Way» og «Bitches Brew», de to «elektriske» platene med større grupper som han innspilte samme år som han turnerte med den tapte kvintetten.