Nattstemninger

Bergens Tidende, 19.06.2012

Serynade

Ellen Ugelvik

Aurora

Ellen Ugelvik med overbevisende tolkninger av eksperimentell klavermusikk

En fiolinist kan farge instrumentets toner med fingrene og med buestrøket. En klarinettist kan endre tonene med munnstillingen og pusteteknikken. Pianister har ikke slike muligheter. De kan bare trykke på tangentene. Og det var det. For klaveret er et slaginstrument.  Når hammeren rammer strengen, når tonen begynner å klinge, kan den ikke endres. Og den begynner straks å miste styrke. Tangentene slås an. Og da er det ikke mer å gjøre. Men likevel … er det virkelig slutt da?

På et vis handler Ellen Ugelviks plate Serynade om dette spørsmålet. Om hva som skjer etter hammeren er falt. Om pianistens muligheter for å gripe inn etterpå. Om å overskride slaginstrumentets begrensninger. 

Det sentrale verket på platen – verket som også har gitt platen navn – er tyske Helmut Lachenmanns «Serynade». Han skrev det på slutten av 1990-tallet. At det er tilegnet hans kone, pianisten Yukiko Sugawara, markerte han med Y-en i tittelen – som samtidig antyder at dette ikke er noen helt vanlig serenade.

Serynade er et musikalsk eksperiment, et stort anlagt stykke musikk der Lachenmann mobiliserer alle klaverets resonansmuligheter for å påvirke tonenes klang etter hamrene er falt. Han bruker avansert pedalteknikk. Men først og fremst utforsker han hva som skjer når man trykker tangentene ned uten å utløse hamrene. Med et komplisert, innfløkt notebilde instruerer han pianisten om å spille «taust» ovenpå eller ved siden av musikken og la resonansen fra de urealiserte tonene påvirke klangen av de tonene som allerede er slått an og klinger.

Det er et ekstremt krevende verk. Som Ellen Ugelvik realiserer med helt overveldende teknikk. Underveis glemmer man aldri at klaveret er et slaginstrument. Hun banker frem en tornado av sammensatte akkorder og clusters, samtidig med at hun bruker pedalene og de «tause» tangentene og lar dem åpne nye rom i klangene, skape overtonerekker, vibrerende resonanser, uhåndgripelige spøkelsesaktige skygger som flykter bort over den klingende musikken.  

I den musikkhistoriske tradisjonen er en serenade et stykke diverterende nattmusikk. Det er også nattstemninger i Lachenmanns Serynade. Men hans nattmusikk er av det mer alvorlige, mer skremmende, overveldende slaget.

De to andre verkene på platen arbeider med beslektede teknisk-musikalske problemstillinger, men i langt mer begrenset målestokk. Christian Bloms «Manualenes poesi» (2007-11) er en enkel, enerverende serie rytmisk markerte clusters som farges av pedalresonans og som til sist må vike for enkle melodiske grep og gester. Og i «Encountering the Imaginary» (2009-10) opphever Christian Jaksjø slagverksproblematikken ved simpelthen å oppgi det tradisjonelle klaveret og i stedet la pianisten spille på et elektromekanisk forsterket instrument som kan manipuleres elektronisk.

Ellen Ugelvik spiller seg gjennom det hele. Sikkert, teknisk suverent. Og demonstrerer at disse tre verkene ikke bare er lydeksperimenter. De er også musikk. Klingende musikk.