Det åpne landskap

Bergens Tidende, 26.11.2014

Eivind Buene

Into the Void

Lawo

I grenselandet mellom improvisasjon og komposisjon

Da Umberto Eco i sin tid innførte begrepet om «det åpne verk», viste han blant annet til at samtidskomponistene var begynt å la musikerne improvisere under fremføringen av verkene deres. I dag, et halvt århundre senere, er musikken blitt enda mer åpen. Improvisasjon er ikke lenger et avantgardistisk virkemiddel, men et helt vanlig grep i samtidsmusikken. Og i løpet av de siste tiårene er det oppstått et felt der komposisjon og improvisasjon løper sammen og møter inspirasjoner fra frijazz og støyeksperimenter.

«Into the Void» hører hjemme i dette åpne landskapet. Det er snakk om et timelangt forløp spilt av Det Norske Blåseensemble og POING-trioen – Rolf-Erik Nystrøm (saksofoner), Frode Haltli (akkordeon) og Håkon Thelin (kontrabass og elbass) – supplert med Per Oddvar Johansen på trommer. Hele forløpet styres av Christian Eggen.

«Into the Void» er et åpent verk, men ikke vidåpent. Eivind Buene har skrevet instruksjoner om hva som skal skje underveis i forløpet, og han har også komponert noen sekvenser som spilles mellom improvisasjonene – uten at det er mulig å avgjøre hvor skillet går mellom improvisasjon og komposisjon. Innenfor disse rammene skaper da musikerne lange kurver fra ørsmå prikkende, musikalske gester til store, kakofoniske brøl. Uttrykksregisteret spenner fra Thelins skumle, dype bass til Nystrøms skingre overblåsinger. Og innimellom kommer det fuglekvidder fra Haltlis akkordeon og bastante riffs fra blåseensemblet. Ikke alt er like opphissende. Det er mye tomgang og avventende sekvenser underveis. Men det er likevel imponerende at det lykkes å få alle disse effektene til å danne en helhet. Og man merker at musikerne morer seg på turen gjennom landskapet. 

Musikalsk byvandring

Bergens Tidende, 27.11.2012

Eivind Buene:

Possible Cities / Essential Landscapes

Christian Eggen, dirigent

Cikada

2L

Cikada og Christian Eggen presenterer sju av Eivind Buenes komposisjoner for kammerensemble

Det første man ser når man åpner tekstheftet til Eivind Buenes plate «Possible Cities, Essential Landscapes», er en av arkitekten Anne Grethe Ellingsens vakre tegninger til Simon Strangers roman Mnem fra 2008, et kart over en utopisk by bygget av sirkler, kvadrater og rektangler. Byen er riktignok fiktiv, men tegningen likner planen over en italiensk middelalderby, en av den slags byer man alltid går seg vill i, men der turen aldri blir kjedelig og ensformig.

Buene tar dette temaet opp i tekstheftet. Han skriver at å lytte til ny musikk kan være som å gå gjennom en by. Turen fører gjennom ukjente gater og plutselige åpninger. «Den krever aktiv deltakelse, den tilbyr nye opplevelser, og det er talløse måter å komme seg fra et punkt til et annet; en mengde mulige reiseruter åpner seg for både vandreren og lytteren».

Det er sju spor på platen, sju av Buenes komposisjoner for kammerensemble, skrevet som en syklus imellom 2005 og 2009 og blendende fremført her av Cikada som også har vært oppdragsgiver for en del av verkene.

Hvordan er så Buenes musikalske by? Umiddelbart virker det som om det er vanskelig å gå seg vill i den. For som komponist er Buene et barn av sin tid. Så sent som på femtitallet kunne en avangardist som Karlheinz Stockhausen fremdeles si at idealet hans var «unerhörte Klänge», å strebe etter det uhørte, å skape et musikalsk uttrykk som aldri før hadde eksistert. I dag er denne delen av det musikalske feltet fallet til ro. Modernismens kamper er utkjempet for lengst. Det hersker en generell, forsonlig konsensus om hva samtidsmusikk er og hvordan slikt bør låte. Og Buene beveger seg hjemmevant i dette fredelige miljøet.

Ikke misforstå. At Buenes musikalske byvandring går gjennom nok så velkjente områder, betyr verken at den er monoton eller kjedelig. Slett ikke. Det ligger for det første en overveldende, klanglig rikdom i musikkens hans. Og i tillegg rommer den rikelig med opplevelser og åpninger.  De sju sporene er stappfulle av musikalske begivenheter, og det oppstår merkelige situasjoner når man minst venter det – det er brå sammenstøt av motstridende materialformer, det er plutselige avvik fra retninger man trodde var fastlagt, det er omveier og sidespor. Og av og til dukker det opp bruddstykker av tonal musikk midt i den senmodernistiske satsen – ruiner fra en svunnet tid som har fått lov å bli stående i Buenes by.

Uventet og sært

Bergens Tidende, 20.02.2008

Eivind Buene: Asymmetrical Music

for Ingar Zach / Ivar Grydeland

& Ensemble

SOFA

Musikk til å rense ørene med

Den gamle modernismens eksperimenter rommer ingen hemmeligheter for nåtidens musikere. Alle de gamle hovedverkene finnes i superprofesjonelle innspillinger. Men når det blanke og glatte blir for mye, da er det godt at det fremdeles finnes folk som dyrker de uventede, sære musikalske møtene. For eksempel komponisten Eivind Buene, perkusjonisten Ingar Zach og gitaristen Ivar Grydeland som har satt hverandre stevne på platemerket Sofa for å lage asymmetrisk musikk. Buene har skrevet noe musikk for strykere, saksofoner, klarinetter, Fender Rhodes, elgitarer, bassmarimba og en enkelt sekkepipe. Og har åpnet rom for improvisatorisk innspill og motspill – både fra de to solistene Zach og Grydeland og fra musikerne i ensemblet. Det har nok vært morsommere å være til stede under opptaket enn å sitte og høre på det i ettertid. Uansett: dette er en sprelsk, frisk cd. Musikk til å rense ørene med.  

Mellom støy og stillhet

Bergens Tidende, 23.05.2007

«Step Inside»

Rolf Borch, klarinett

Aurora

Utforsking av klarinettens muligheter

Den talentfulle klarinettisten Rolf Borch gjør en fantastisk jobb på denne dobbelt-cd’en der han presenterer sju krevende solostykker, bl.a. fire som han selv har bestilt hos norske komponister. I tekstheftet kan man lese en del om at komponistene utforsker instrumentets muligheter. Det er en formulering som alltid får alarmklokkene til å kime. For det dreier seg vel om å komme videre, om å utnytte instrumentets muligheter, omsette dem til musikk? Utforskning kan vel kun være et første skritt på veien, ikke et mål i seg selv. Skulle man tro. Men flere av komponistene på disse to platene befinner seg tilsynelatende helt utmerket i den innledende utforskingsfasen. De jobber fremdeles med å lage omhyggelige kataloger over morsomme og/eller interessante instrumentaleffekter. Men heldigvis er det da også noen stykker som har kommet seg ut av laboratoriet – for eksempel Magne Hegdal og Eivind Buene, og den aggressive engelskmannen Roger Redgate. Samt, ikke å forglemme, gamle Helmut Lachenmann som i «Dal Niente» fra 1970 skaper stor, bevegende musikk i rommet mellom støy og stillhet.