Mozarts fiolinkonserter
Gidon Kremer, fiolin
Kremerata Baltica
Festspillene
Grieghallen
Nysgjerrig, eksperimenterende, risikovillig: Kremer møter Mozart
Det ble sent før vi kom hjem torsdag kveld. For det var
Mozart vegg-til-vegg i Grieghallen. Ettermiddagskonserten med Gidon Kremer og
Kremerata Baltica var av en eller annen grunn blitt avlyst og programmet
stokket om. Og der satt vi da – vi som var så heldige å ha billetter til den
andre konserten – og fikk servert alle Mozarts fem fiolinkonserter på rad og
rekke. Ikke som banalt «Mozart Maraton» eller som musikkhistorisk
pliktavlevering, men som levende, nåtidig musikk. Spilt av en Gidon Kremer som
var nettopp slik vi kjenner ham fra platene: Nysgjerrig, eksperimenterende, risikovillig.
Og litt til.
Han venter. Han tar sats. Og kaster seg så inn i musikken –
energisk og fandenivoldsk som en gammeldags spillemann med felen hengende litt
nede på skulderen og med hele kroppen i bevegelse. Han er lynrask, han reagerer
på alle de små tilbudene som ligger i Mozarts noter, han prøver muligheter ut,
han følger antydninger opp og trekker vidtrekkende, radikale konklusjoner.
Mange ganger så radikale, så friske, så overrumplende at de unge, håndplukkede
musikerne i Kremerata Baltica simpelthen må le til hverandre.
Klare melodilinjer og klare klangfarger, voldsomme dynamiske
og rytmiske kontraster – det blir dramatikk når Mozart spilles slik. G-dur
konserten ble forvandlet til en miniopera med adagio-satsen som det
hjerteskjærende intense høydepunktet. Og den avsluttende A-dur konsert ble en
forsmak på Don Juan – med stampende djevledans og truende uvær i tredjesatsen.
Og med Kremer dansende i stormens øye.
Hva spiller man som ekstranummer etter en slik tour de
force? En tilbakelent, fragmentert string swing versjon av Glenn Millers «In
the Mood». Jo da, Kremer fornekter seg ikke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar