Viser innlegg med etiketten Theo Loevendie. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Theo Loevendie. Vis alle innlegg

Som små engler

Bergens Tidende Morgen, 11.11.1994

Verk av Loevendie, Janssen og Hegdal
BIT 20
Dirigent: Ingar Bergby
Autunnale
Håkonshallen

Siste torsdag tok BIT 20 forskudd på Autunnalen med en flott konsert i Grieghallen. På onsdag var de i sving igjen, denne gang i Håkonshallen der det bl.a. ble spilt musikk av festivalens to nederlandske gjestekomponister, Theo Loevendie og Guus Janssen

Janssen var representert med et upretensiøst, rytmisk variasjonsstykke bygd over en fem-tonig, dur-aktig skala. Av Loevendie hørte vi «Venus and Adonis» fra 1981, en serie elegante, dansante stykker i skjeve taktarter, basert på musikk han opprinnelig skrev til en Shakespeare-oppførelse. Verket har et lett metallisk, raslende klangbilde der mandolin, gitar og diverse slagverk dominerer. Det refereres tydeligvis til orientalsk musikk eller kanskje mere presist til «orientalisme», til europeiske forestillinger om det eksotiske, til drømmen om det muntre livet i basaren.

Konserten både startet og sluttet med norsk samtidsmusikk, med verk av Magne Hegdal – i anledning en rund dag. Først klavertrioen «For 3» fra 1991. Den starter rolig, langsomt med dobbelgrep i fiolin og cello, utvikler seg til et stafettløp mellom de tre instrumentene, og vokser herfra vilt i alle mulige retninger. Det er som om den flyter over av ideer, som om den er helt formløs, inntil man oppdager at det er denne stadige, musikalske knoppskytningen som er selve det grunnleggende formprinsippet i verket.

Også i det avsluttende verket, «Pour ensemble» fra 1992, eksperimenteres det med formen. Hegdal kontrasterer her gjennomkomponerte sekvenser med musikk som er oppstått ved tilfeldighet. Men mon ikke han har jukset litt med oddsene før han kastet terningene? I al fall var det intet i dette verket som virket tilfeldig. Det vi hørte var en tett, samlet komposisjon, et swingende, imøtekommende verk som i lange perioder nærmest hadde neo-klassisistisk karakter.

BIT 20 spilte kvelden igjennom som små engler. Naturligvis. Hva annet kan man forvente, når byens sterkeste musikere setter hverandre stevne? Dank u zeer – som man sier der Autunnalens gjestekomponister kommer fra.

Lerker over Troldhaugen

Bergens Tidende Morgen, 09.11.1994

Verk av Loevendie, Nørgård og Goreeki
LIN-ensemblet
Autunnale
Troldhaugen

Autunnalen, høstens festival for samtidsmusikk, er i full gang. Hver dag uken igjennom er det noe nytt og spennende å høre i byens konsertsaler Startskuddet gikk på søndag, i Troldsalen – et logisk sted å velge, for det var jo en gang da nettopp Troldhaugen var selve kraftsenteret i den norske samtidsmusikken. Kommer noen av dagens komponister til å få et like langt etterliv som Grieg? Historien vil avgjøre det, men vil man gjette med er det uken igjennom mange anledninger til å orientere seg i samtidsmusikkens landskaper.

Den uhøytidelige åpningen av Autunnalen ble foretatt av LlN-ensemblet. Bak navnet gjemmer seg danskene Erik Kaltoft, klaver, Jens Schou, klarinett og John Ehde, cello – en imponerende trio som har spesialisert seg i ny musikk. På søndag fokuserte de på den eldre delen av den europeiske samtidsmusikken, på tre komponister som alle er født omkring 1930 og som alle, på hvor sin måte, har gjort opp med den hermetiske modernismen som preget musikklivet i deres ungdom.

Først nederlenderen Theo Loevendie. Hans musikk kommer vi til å høre mer av i løpet av uken, for han er Autunnalens festivalkomponist. l Troldsalen ble han presentert med «Lerchen-trlo», et ettertenksomt, litt kjølig verk med ekkoer av Messiaens lerkesang. Deretter gikk turen til Danmark, til Per Nørgård og til det som ble søndagens sterkeste opplevelse: «Achilles og skildpadden» for klaver, en uendelig serie variasjoner over et enkelt melodisk materiale, et rablende, rasende verk der den ene hånden ikke vet hva den andre gjør, spilt med søvngjengeraktig sikkerhet av Erik Kaltoft.

Konserten sluttet med «Lerchenmusik», et verk av polske Henryk Gorécki, en komponist som har blitt veldig populær i de senere årene – noe som ikke er vanskelig å forstå. Her er det klare former, tradisjonell harmonikk, sangbare figurer, musikalske sitater over hele skalaen fra Beethoven til Balkan. Og først og fremst er det gjentakelser, uendelige, insisterende gjentakelser av et hvert nokså lite motiv. LIN-ensemblets tolkning var upåklagelig, lojal, men kunne vel Ikke riktig skjule at dette verket, som det meste av Goreckis øvrige produksjon, balanserer på grensen til det enfoldige.