Cool Chopin

Bergens Tidende, 18.11.2009

Chopin: Piano Concertos

Rafal Blechacz, klaver

Jerzy Semkow, dirigent

Royal Concertgebouw Orchestra

Deutsche Grammophon

Ungdommelig machismo og virtuositet

Sist vi hørte Rafal Blechacz på plate, spilte han – litt trassig – sonater av Haydn, Mozart og Beethoven, musikk skrevet i de siste tiårene av 1700-tallet. Men når han nå faktisk er polakk og spiller klaver, og i tillegg har vunnet den store Chopin-konkurransen – ja, da er det ikke vanskelig å gjette hva både hans publikum og hans plateselskap forventer av ham. Så altså blir det Chopin for Blechacz. Igjen. Denne gangen de to klaverkonsertene med Concertgebouw-orkestret og den gode, polske dirigenten Jerzy Semkow som vi ikke har hørt på lenge. Blechacz kan disse konsertene til fingerspissen, han spiller dem flott og sprekt, med all den ungdommelige machismo og virtuositet som må til, og har også fin sans for de mer drømmende, ettertenksomme stemningene i Chopins musikk. Og han bikker aldri over i det svulmende, romantiske. Han er ung og cool, en pianist som spiller Chopin med samme musikalske nøkternhet som den unge Andnes i sin tid spilte Grieg.

Overskudd

Bergens Tidende, 12.11.2008

Sonatas

Rafal Blechacz, klaver

Deutsche Grammophon

En pianist vi kan vente oss noe stort av

Han er bare 23 år gammel, men allerede et internasjonalt navn. Rafal Blechacz ble kjent da han i 2005 vant den store Chopin-konkurransen – som den første polakk på tretti år. At forgjengeren hans het Krystian Zimermann, spente forventningene høyt. Men Blechacz ønsker tydeligvis ikke å bli værende i Chopin-båsen. I de tre årene som er gått siden, har han, både i konsertsalene og på plate, demonstrert at han dekker hele det sentrale repertoaret fra Schumann og Liszt til Szymanowski og Debussy. Og nå utgir han altså en plate med musikk fra de siste tiårene av 1700-tallet, tre sonater signert Haydn, Mozart og Beethoven, tre utsøkte stykker wienerklassikk – som han spiller med fabelaktig teknikk og sikker formsans. De hurtige satsene av Mozarts ungdommelige D-dur sonate (K. 311) klinger i denne versjonen betydelig raskere enn vanlig uten at de virtuose løpene og trillene virker uskarpe av den grunn. Teknisk overskudd og glassklar artikulasjon preger også hans tolkninger av Haydns siste sonate og Beethovens andre. Dette er en pianist vi har lov å vente oss noe stort av.