Fra cellolitteraturens kjernerepertoar

Bergens Tidende, 26.05.2008

Verker av Beethoven, Chopin, Debussy og Brahms.

Truls Mørk, cello

Kathryn Stott, klaver

Håkonshallen

Når Truls Mørk er med, går celloen av med seieren

Det var cellolitteraturens kjernerepertoar vi ble presentert for da Truls Mørk, og Kathryn Stott gjestet Festspillene og Håkonshallen i går kveld. Fire cellosonater signert Beethoven, Chopin, Brahms og Debussy. Og fire verk der det musikalske styrkeforholdet mellom cello og klaver konstant er til forhandling og debatt. I betraktning av at de tre første av komponistene var sin tids største klavervirtuoser, og at Debussy hadde klaver som sitt hovedinstrument, skulle man kanskje tro at saken var avgjort på forhånd til klaverets fordel. Men faktisk løser de fire komponistene problemene på mange forskjellige måter. Og når Truls Mørk er med, er det uansett alltid celloen som går av med seieren.

Som for eksempel i Beethoven første cellosonate nr. 1 som egentlig er et virtuoso-nummer for klaver med spinkelt celloakkompagnement, men der det av og til var som om Mørk gjorde de enkle, trauste basslinjene litt for mye ære med sin store, syngende tone. Eller i Chopin cellosonate der han løftet Largoens enkle barnesang frem. Men etter pausen, i Debussy raffinerte cellosonate var instrumentene helt i balanse, med Mørk og Stott som likeverdige partnere i ertende, ironisk dialog, full av friske innfall.   

At de hadde brutt kronologien og satt Brahms sist på programmet med den andre cellosonaten, forstår man godt. For hva skulle de ha spilt etter dette storslåtte verket? Som Mørk hevet til ekstatiske høyder med sin store deklamerende tone, og der Stott ga ham sterkt, muskuløst og jevnbyrdig motspill.