Toner fra Hardanger og Bergen

Bergens Tidende, 31.05.2008

Verker av Grieg og Geirr Tveitt

Sigurd Slåttebrekk, klaver

Ole Kristian Ruud, dirigent

Stavanger Symfoniorkester

Sigurd Slåttebrekk med muskuløs tolkning av Griegs a-moll konsert

I år falt Griegs a-moll konsert på en fredag. Men stemningen i salen var som den pleier å være på en vanlig festspillavslutning, med hosteanfall og klingende mobiltelefoner i de lyriske partiene og blitsende amatørfotografer jevnt fordelt utover. At det var tilløp til klappsalver etter førstesatsen, er for så vidt forståelig. For Sigurd Slåttebrekk spilte den så fysisk og muskuløst at den nesten krevde en spontan publikumsrespons. Gjennom hele resten av verket imponerte han med en klar og rolig tolkning, men først og fremst med sin understreking av den nesten slagverksaktige karakteren som klaverstremmen av og til har. Tilsynelatende hadde han noe mindre sans for den lyriske drømmende karakteren i andresatsen og i det langsomme stykket i tredjesatsen.

I Bergen er det Grieg-år hvert år. Og vi kjenner BFOs tolkning av konserten ganske godt. Derfor er det alltid interessant å høre hvordan andre orkestre løser oppgaven. Ole Kristian Ruud og Stavanger Symfoniorkesters versjon sto klart og tydelig med fine lyriske stemninger, men hadde ikke det store suget og løftet som BFO kan skape på en god dag. Pluss at tredjesatsen var noe mer turbulent enn godt var. 

Til gjengjeld var stavangerne på hjemmebane i de to Geirr Tveitt-verkene som omkranset Griegkonserten. Ole Kristian Ruud og orkestret har innspilt Tveitt på plate for BIS, og det er tydelig at dette er musikk de kjenner fra innsiden. De startet med et par burleske stykker fra orkesterversjonen av Hundrad Hardingtonar (op. 151). Og etter pausen var det da duket for Tveitts første symfoni som ble fremført forbildelig stramt. Verket er umiskjennelig Tveitt, med polyrytmiske partier og skeive, kontrapunktiske linjer og med en flott instrumentasjon som utnytter hele orkestrets klangpalett. Og det er også umiskjennelig Tveitt i og med at han hele tiden tar andre veier enn dem man umiddelbart ville forvente. Men Ruuds og stavangerne fikk alle disse egensindige utfluktene til å virke logisk og innlysende. Satsbildet sto skarpt og klart gjennomlyst. Og sistesatsen som lett kan bli veldig tung, hadde både snert og oppdrift.