Det store lerretet

Bergens Tidende, 01.06.2008

Verker av Mozart, Beethoven, Grieg

Irina Zahharenkova, klaver

Troldsalen

Fulltonende flygelklang og virtuose styrtdykk

På Festspillkonsertene i sentrum kan man høre proffe, rutinerte musikere. I Troldsalen møter man unge musikere i begynnelsen av karrieren, musikere som ennå har noe å bevise, noe å satse. Som for eksempel pianisten Irina Zahharenkova.

På lørdagens konsert hadde Zahharenkova valgt å konsentrere seg om Wienerklassikk og romantikk. Hun startet med en tidlig Mozartsonate (nr. 9, K311) og demonstrerte med en gang solid teknikk. Spesielt ga hun den porselensaktige andresatsen en fin, sirlig frasering, mens de raske satsene virket litt mekaniske og stive, noe som kunne skyldes startvansker, men som kanskje snarere hadde å gjøre med personlig, musikalsk smak. I det minste ble det rask tydelig at hun følte seg betydelig bedre hjemme på 1800-tallet, med musikk skrevet i den store, virtuose klavertradisjonen. For hun fikk Griegs klaversonate i e-moll (op. 7) til å høres ut som noe Liszt eller Chopin kunne ha skrevet – «grande» og «brilliante», med fulltonende flygelklang og virtuose, dramatiske styrtdykk nedover klaviaturet. Selv Griegs små tilløp til norsk folketone ble løftet opp og fremført som om det var snakk om slaviske danser.

Etter pausen ble det mer Grieg, Lyriske stykker II (op. 38) spilt i mer typeriktig format, med blant annet gode, avdempete tolkninger av Melodie og Elegie. Og så gikk det bakover til 1820-tallet med en fremføring av Beethovens sonate nr. 31 (op. 110) der Zahharenkova igjen spente det store lerretet opp med voldsomme, dynamiske kontraster, buldrende bass og skinnende diskant. Men her ble fremføringen alt for unyansert svart-hvitt. Pluss at den raske andresatsen på et tidspunkt balanserte helt ute på kanten av stupet.

Festspillprogrammet presenterte konserten under overskriften «Ungt og nordisk». Ung, ja visst er Zahharenkova det. Men nordisk likefrem? Hun er faktisk russer, født i Kaliningrad, og utdannet i Estland. Man får håpe at festspilldirektørens ekspansive Drang nach Osten ikke gir anledning til utenrikspolitiske problemer.