Røtter, erindringer og historiens mysterier

Bergens Tidende, 21.05.2008

History, Mystery

Bill Frisells oktett

Nonesuch

Bill Frisell på reise gjennom sitt musikalske Heartland

Vi er det amerikanske Heartland. Det handler om røtter, erindringer og om historiens mysterier. De svart-hvite fotografiene på coveret og i boksen er tatt på 1930-tallet for Farm Security Administration, det føderale hjelpeprogram for kriserammede bønder og landarbeidere. Men stopp! Før «Vredens druer«» begynner å rulle på den indre kinoen med melankolsk country & western på lydbåndet, må man huske at dobbelt-cd’ens opphavsmann, Bill Frisell, ikke bare kan spille klagende gitar så godt som Ry Cooder, han har også skrevet humoristisk, kantet musikk til gamle stumfilmfarser, og som helhet har hans musikk alltid noe av Buster Keatons skeive uforutsigbarhet. Alene sammensettingen av musikere på «History, Mystery» burde tilsi at her kan det skje litt av hvert. Å få el-gitar, bass og trommer til å henge sammen med kornett og tenorsax pluss en stryketrio kan under alle omstendigheter ikke være noen helt enkel sak.

Det er 30 numre på platene, de fleste opptatt live. Noen er ultrakorte vignetter, andre mer romslige. Og hver gang man tror at musikken er falt til ro i en kjent genre eller stil, tar den en uventet dreining. Her er country & western og roots, men også soul og rock og jazz og string swing. Og vanligvis innenfor ett og samme nummer. Frisell har selv skrevet det meste av musikken, med spesiell forkjærlighet for seige tempi der musikerne får mulighet til å vise seg frem og sparke fra – som for eksempel stryketrioen gjør det kollektivt i Struggle, eller som han selv gjør det i Struggle Part 2 der han plutselig forvandler seg til vill rockegitarist. De to blåserne hører man mest som ensemblemusikere, men tenorsaxofonisten Greg Tardy trer helt frem på scenen og leverer en blomstrende og fresende solo i en drevende langsom versjon av Sam Cookes soulklassiker «A Change Is Gonna Come». Og Tardy spiller også en viktig rolle i Subconscious-Lee, Lee Konitz’ gamle signaturmelodi som her blir avviklet som kollektiv free jazz-improvisasjon. Alt i alt: Musikk som aldri blir kjedelig. To plater med stoff til mange gjennomlyttinger.