Utlengsel

Musikkommentar, Bergens Tidende, 14.05.2008

Når venner og bekjente spør hvorfor jeg aldri drar til Edinburgh og hører de store, internasjonale musikerne på den årlige festivalen i august, pleier jeg å svare at jeg ikke har råd, og at noen av de største navn jo likevel dukker opp på festspillene i Bergen før eller siden. Akkurat det siste er jeg begynt å tvile på.

For er ikke det internasjonale musikklivet kommet noe i skyggen etter at festspillene er blitt et sted for turister på jakt etter nordiske impulser? Selvsagt står det norske verdensnavn som Leif Ove Andsnes, Solveig Kringlebotn og Truls Mørk på årets program. Og takk for det. Det er også en bråte med glimrende nordiske musikere. Og også takk for det. Men når det gjelder musikere som ikke har hjemme i vårt lille hjørne av verden, er det i år visst bare fiolinisten Christian Tetzlaff som kan sies å spille i premier league.

Da Bergljot Jonsdottir var festspillsjef klaget folk vanligvis over at hun la for mye vekt på teater og performance. Bekymrede Oslo-journalister på gjennomreise kunne fortelle at musikkprogrammet var utydelig, og at musikken ikke lenger sto sentralt. Kanskje hadde de rett. Men når man blar gjennom de gamle programmene, blir man likevel imponert over hva hun klarte å hente til byen: Pianister som Maria João Pires, András Schiff og Richard Goode; strykekvartetter som Quatuor Mosaiques og Tokyo String Quartet; sangere som Matthias Görne og Susan Graham. For ikke å snakke om orkestrene: William Christie med Arts Florissants, Andrew Manze med Academy of Ancient Music, Philip Pickett med New London Consort, Roger Norrington med Camerata Salzburg osv.

Alt var selvsagt ikke bedre før. Og selvsagt er det greit nok, dette med de nordiske impulsene. Jeg gleder meg til Kaija Saariahos opera og til å høre nytt fra Magnus Lindberg og til konsertene med Randi Stene, Bjarte Eike, Uppsala Kammarsolister, Stavanger Symfoniorkester, Sigurd Slåttebrekk osv. Det blir sikkert helt strålende. Men for oss som faktisk bor i Bergen, har festspillene alltid vært en mulighet for å møte musikere og orkestre som man ellers måtte reise utenfor Norden for å høre. Den delen ser ut til å bli mer problematisk fremover.

Jeg har aldri hørt Alfred Brendel live. Og nå er det snart for sent. Han slutter å gi konserter ved utgangen av året. Men han spiller i Edinburgh i august. Kanskje jeg skulle dra dit likevel? Da kunne jeg i samme slengen få hørt Les Arts Florissants, Christine Schäfer, Graham Johnson, Pavel Haas Quartet, Staatskapelle Dresden, Belcea Quartet, Leonidas Kavakos og Valery Gergiev med London Symphony Orchestra.