Et moderne drømmelag

Bergens Tidende, 28.05.2008

Puccini: La Bohème

Rolando Villazón, Anna Netrebko,

Nicole Cabell,

Dirigent: Bertrand de Billy

Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks

Deutsche Grammophon

Rolando Villazón og Anna Netrebko på banen igjen, nå med flott innspilling av La Bohème

Hvis bare Callas hadde vært født litt senere … da kunne hun ha sunget Mimì til Pavarottis Rodolfo. Og da skulle du hørt en Bohème, vennen min!

Vi operaelskere er som fotballfans. Vi fantaserer alltid om drømmelaget. Og plateselskapene kjenner drømmene våre. Når det av og til oppstår en ny konstellasjon av en stor tenor og en stor sopran på operahimmelen, blir den pushet for alt den er verdt. For tiden gjelder det Rolando Villazón og Anna Netrebko. De ga ut en glimrende La Traviata i 2005. Nå er de på banen igjen. Denne gangen med La Bohème i et live-opptak fra München siste år.

Man blir lett lei av alt det slitsomme marketingsmaset fra Deutsche Grammophon. Men likevel: Her er vi faktisk ganske tett på å ha et moderne drømmelag. Og ikke nok med det: Som helhet er dette en flott innspilling. Det er liv og elektrisitet i Bayerische Rundfunks orkester under ledelse av Bertrand de Billy, og det er et godt ensemble på scenen, med blant annet Nicole Cabell som en mer kompleks Musetta enn vi er vant til. Og selv om dette er et live-opptak, har lydteknikerne likevel klart å få skapt et klart lydbilde i de store ensemblepartiene.

Men først og fremst er dette Villazóns plate. Hans store, varme stemme kaster glans over bohemegruppen i de første scenene; den blomstrer opp og blir full av overmot i «Che gelida manina» og ungdommelig forelskelse i «O soave fanciulla»; og den dekker hele følelsesregisteret fra inderlig ømhet til dyp sorg i de avsluttende scenene.

Det er selvsagt ironisk at partiet som Mimì, den stakkars, tuberkuløse syersken, er skrevet for en kraftig sopranstemme med solid trøkk i høyden. Netrebko har all den lungekapasiteten som kreves, ingen tvil om det, men hun klarer underveis å dempe sin blendende stemme ned og synger partiet med både blygsel og sårbarhet slik at man for eksempel nesten ikke merker de store kraftanstrengelsene i avskjedsarien «D’onde lieta usci» i tredje akt. Og man må ha et hjerte av stein hvis man kan sitte gjennom hennes dødsscene i fjerde akt uten å få fuktige øyne og klump i halsen.