Et moderne drømmelag

Bergens Tidende, 28.05.2008

Puccini: La Bohème

Rolando Villazón, Anna Netrebko,

Nicole Cabell,

Dirigent: Bertrand de Billy

Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks

Deutsche Grammophon

Rolando Villazón og Anna Netrebko på banen igjen, nå med flott innspilling av La Bohème

Hvis bare Callas hadde vært født litt senere … da kunne hun ha sunget Mimì til Pavarottis Rodolfo. Og da skulle du hørt en Bohème, vennen min!

Vi operaelskere er som fotballfans. Vi fantaserer alltid om drømmelaget. Og plateselskapene kjenner drømmene våre. Når det av og til oppstår en ny konstellasjon av en stor tenor og en stor sopran på operahimmelen, blir den pushet for alt den er verdt. For tiden gjelder det Rolando Villazón og Anna Netrebko. De ga ut en glimrende La Traviata i 2005. Nå er de på banen igjen. Denne gangen med La Bohème i et live-opptak fra München siste år.

Man blir lett lei av alt det slitsomme marketingsmaset fra Deutsche Grammophon. Men likevel: Her er vi faktisk ganske tett på å ha et moderne drømmelag. Og ikke nok med det: Som helhet er dette en flott innspilling. Det er liv og elektrisitet i Bayerische Rundfunks orkester under ledelse av Bertrand de Billy, og det er et godt ensemble på scenen, med blant annet Nicole Cabell som en mer kompleks Musetta enn vi er vant til. Og selv om dette er et live-opptak, har lydteknikerne likevel klart å få skapt et klart lydbilde i de store ensemblepartiene.

Men først og fremst er dette Villazóns plate. Hans store, varme stemme kaster glans over bohemegruppen i de første scenene; den blomstrer opp og blir full av overmot i «Che gelida manina» og ungdommelig forelskelse i «O soave fanciulla»; og den dekker hele følelsesregisteret fra inderlig ømhet til dyp sorg i de avsluttende scenene.

Det er selvsagt ironisk at partiet som Mimì, den stakkars, tuberkuløse syersken, er skrevet for en kraftig sopranstemme med solid trøkk i høyden. Netrebko har all den lungekapasiteten som kreves, ingen tvil om det, men hun klarer underveis å dempe sin blendende stemme ned og synger partiet med både blygsel og sårbarhet slik at man for eksempel nesten ikke merker de store kraftanstrengelsene i avskjedsarien «D’onde lieta usci» i tredje akt. Og man må ha et hjerte av stein hvis man kan sitte gjennom hennes dødsscene i fjerde akt uten å få fuktige øyne og klump i halsen.

Den store fortellingen

Bergens Tidende Morgen, 14.11.1999

Verk av Mozart og Berlioz

Bertrand de Billy, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO og ung fransk dirigent i fremragende tolkning av Berlioz' Symphonie Fantastique.

Barcelonas Gran Teatre del Liceu har nettopp fått ny musikkdirektør. Han er ung, han er fransk, han heter Bertrand de Billy. Torsdag kveld dirigerte han Bergens Filharmoniske Orkester i Grieghallen. Og etter å ha hørt hans tolkning av Hector Berlioz' Symphonie Fantastique, da er det bare å ønske spanjolene hjertelig til lykke. For her har de fått en glimrende dirigent som ikke alene har musikalsk overblikk og autoritet men også sans for dramatikk, stor gestikk og voldsomme lidenskaper. Og som i tillegg kommuniserer bra, både med orkester og publikum. Kort sagt, en dirigent med alle de egenskaper jobben som leder av en opera krever. Og egenskaper som også må til hvis Berlioz' store fortelling skal lykkes i en konsertsal.

Og alt lyktes så sannelig denne torsdag kvelden. Her var det høyspent energi fra første takt, en lang, sammenhengende historie full av eksplosive utladninger og brå kast. Og hele tiden klarhet i fremførelsen, oversikt over stoffet, et timelangt sammenhengende forløp av musikalske begivenheter fremført med minutiøs omhu for hver enkelt, bitteliten detalj.

Det hjalp selvsagt at BFO enda en gang spilte helt forrykende bra. Orkesteret er tilsynelatende inne i en fase nå hvor det bare går fremad, hvor formkurven bare stiger og stiger fra uke til uke. Torsdagens Symphonie Fantastique fremsto blank og renset som etter et syrebad, så klar, så skarp i fargene, så glødende og strålende at man formelig kunne høre hvor nytt og overveldende dette komplekse verket må ha virket ved uroppførelsen for 170 år. En Berlioz-tolkning som denne får du neppe bedre noe annet sted for tiden.

Så ser vi for øvrig diplomatisk bort fra at kvelden også bød på den mest eiendommelige versjonen av Mozarts Linz-symfoni i manns minne. Det startet med at Bertrand de Billy satte et idiosynkratisk raskt tempo i førstesatsens adagio – med det resultatet at alle verkets indre proporsjoner simpelthen gikk i oppløsning. Adagio ble til andante, andante til allegro og presto til prestissimo. Ikke rart at tolkningen ble andpusten og urolig. Med musikerne nervøst halsende etter dirigenten, med Mozarts sangbare linjer avlevert heseblesende og henkastet. Et stort stykke musikk som aldri fikk lov å hvile i seg selv, aldri fikk lov å folde seg ut. Wham, bam, thank you, mam. Ferdig med Mozart. Men så var det Berlioz, da.