Viser innlegg med etiketten Astor Piazzola. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Astor Piazzola. Vis alle innlegg

Musikalsk nasjonalisme i Rosendal

Bergens Tidende, 09.08.2021

Rosendal Kammermusikfestival
Leif Ove Andsnes, KonstKnekt, Per Arne Glorvigen, Zlata Chochieva, Josef Špaček m.fl.
Baroniet Rosendal

«Det er veldig godt å se dere» … sa Leif Ove Andsnes torsdag kveld da han ønsket publikum velkommen til Rosendal Kammermusikkfestival 2021. Gleden var gjensidig.

Siste år måtte han avlyse festivalen fordi reiserestriksjoner og smittevern gjorde det umulig å bringe musikere og publikum sammen i Rosendal.

Men i år lyktes det altså. Og godt var det, godt å være på festival igjen — nesten som før pandemien, men ikke helt: For også i år var det utenlandske musikere som ikke kom seg til Norge grunn av reiserestriksjoner — noe som førte til endringer i det opprinnelige programmet. Det var også sterke begrensninger på hvor mange tilhørere som fikk lov å være til stede i Baroniets store konsertsal. Og i tillegg var alle konsertene temmelig korte og ble avviklet uten pauser.

Men uansett: det var herlig — og ganske emosjonelt — å være her igjen og få være med på fire intense dager med levende kammermusikk fra morgen til kveld.

Festivalens motto var «Fra mitt hjemland» — for i år hadde Andsnes satt seg fore å presentere musikk som dyrker det nasjonale særpreget, spesielt musikk som søker å bygge opp en nasjonal musikalsk identitet ved å føre elementer fra hjemstavnens folkemusikk inn i kunstmusikken.

Mottoet «Fra mitt hjemland» er hentet fra et verk av den tjekkiske komponisten Bêdrich Smetana, og det var nettopp nasjonalromantisk musikk fra det sene 1800-tallets Østeuropa som dominerte på festivalprogrammet — med Smetanas landsmand, Antonín Dvořák, som hovedperson og med sideblikk til for eksempel vår egen Edvard Grieg og — noe uventet — til den moderne argentinske tangomesteren Astor Piazzola.

Man kunne kanskje bli litt nervøs over denne fokuseringen på det nasjonale, spesielt med tanke på den voldsomme dyrkingen av nasjonale identiteter som pågår i tidens autoritære østeuropeiske regimer. Knut Olav Åmås fra Stiftelsen Fritt Ord som holdt festivalens åpningstale, advarte i alle fall om nasjonalismens destruktive sider, blant annet med henvisning til mellomkrigstiden og til nazistenes bruk — eller misbruk — av nasjonale uttrykk i musikk og bildekunst.

Men det var faktisk ingen grunn til bekymring. Det meste av den musikken som ble spilt på konsertene i Rosendal, var av det ytterst fredelige slaget — ingen aggressiv nasjonalisme her, men en fint avstemt blanding av underholdende musikk og store, krevende verk, alle med innslag av ulike folkemusikalske elementer.

Åpningskonserten var et godt eksempel i så måte. Det unge kammerensemblet KonstKnekt innledet med en spenstig fremføring av Dvořáks slaviske danser. Og til avslutning ble det mer Dvořák, nå hans klaverkvintett nr. 2 (op. 81) — flott spilt av Andsnes sammen med Ludvig Gudim og Sonoko Miriam Welde (fioliner), Eivind Ringstad (bratsj) og Sandra Lied Haga (cello). Her var den folkemusikalske fargeleggingen kanskje mest tydelig i den vakre, melankolske andresatsen som er basert på en «dumka», et gammelt slavisk melodimønster.

Og innimellom disse to stykker Dvořák var vi en tur i Argentina og hørte Piazzolas «Le grand Tango» med Per Arne Glorvigens bandeneon og Øivind Gimses cello i lekende, improviserende samspill akkompagnert av musikere fra KonstKnekt.

Det ble spilt mye god og spennende musikk de neste dagene — så mye at det ikke er mulig å nevne alt. Men fra fredagens konserter kommer vi i alle fall til å huske russiske Zlata Chochievas forrykende fremføring av Béla Bartóks eneste klaversonate (Sz. 80), et verk der klaveret nærmest fungerer som slagverk og brukes til å gjenskape komplekse, rytmiske mønstre fra ungarsk og rumensk folkemusikk.

Og fra fredag kveld: Leif Ove Andsnes alene ved flygelet med Dvořáks «Poetiske tonebilder» (op. 85) — tretten musikalske meditasjoner og fantasier over romantiske situasjoner og stemninger. Verket blir sjeldent spilt, men slik Andsnes fremførte det — med store uttrykksmessige kontraster fra det mest sårbare og vare til det mest eksplosivt kraftfulle —  ja, da rykket dette oversette verket helt frem i den musikkhistoriske forgrunnen.


Leif Ove Andsnes alene på scenen i Rosendal med kraftfull fremføring av Dvoráks «Poetiske tonebilder». Foto: Liv Øvland / Rosendal Kammermusikkfestival

Lørdag ble det enda mer Dvořák og enda mer nasjonalistisk farget musikk, men nå inspirert av amerikanske folketoner. Ludvig Gudim og Sonoko Miriam Welde (fioliner), Eivind Ringstad (bratsj) og Sandra Lied Haga (cello) fant sammen igjen og ga oss en stormfull tolkning av den «amerikanske» strykekvartetten (nr. 12) der Dvořák leker med former og temaer vi kjenner igjen fra Midtvestens square dances og hoe downs. 

I tillegg ble det en liten norsk avdeling der vi blant annet fikk høre Johan Dalene i en suveren tolkning av Griegs Fiolinsonate nr. 2 akkompagnert av Andsnes.

Senere på dagen guidet Per Arne Glorvigen publikum gjennom Piazzolas musikalske Buenos Aires. Og sent lørdag kveld fikk vi da endelig høre det verket som hadde gitt festivalen sitt motto: Smetanas «Fra hjemlandet» — fyrig fremført av den unge, tjekkiske fiolinisten Josef Špaček sammen med Zlata Chochieva på klaver.


Festivalens tittelverk – Smetanas «Fra hjemlandet» – fyrig fremført av fiolinisten Josef Špaček og pianisten Zlata Chochieva. Foto: Liv Øvland/Rosendal Kammermusikkfestival


Strykerfest i Universitetsaulaen

Bergens Tidende, 03.06.2021
 
Festspillene i Bergen
Verk av Dvořák og Piazzolla
Sonoko Miriam Welde, fiolin
Johanne Haugland, konsertmester
Camerata Bergen
Universitetsaulaen

Sonoko Miriam Welde debuterer som tangofiolinist


Det var strykerfest i Universitetsaulaen mandag kveld. Anledningen var et lite jubileum: Bergen kulturskole og musikklinjen på Langhaugen videregående skole har i ti år samarbeidet med Barratt Due musikkinstitutt i Oslo om å tilby unge, lokale strykere et intensivt undervisningsprogram.
 
Mandag kveld ble samarbeidet og de ti årene feiret i et møte mellom 25 tidligere og nåværende deltakere i strykerprogrammet. Og det kom det mye god musikk ut av.
 
Det startet med at alle deltakerne samlet seg på scenen og ga oss en varm, blodrik utgave av Antonín Dvořáks populære «Serenade for strykere» (op. 22).
 
Serenaden er et underholdende, lett idylliserende verk i fem korte satser – som i aulaen, under ledelse av konsertmester Johanne Haugland, ble fremført tydelig og presist, men også med så mye fleksibilitet og elastisitet at musikken kunne puste og strømme fritt. Især imponerte den skarpe og rytmisk poengterte Finalen og den solid bunnen i celloer og kontrabass.
 
Men det var verket etter pausen som var konsertens egentlige begivenhet: den argentinske tangokongen Ástor Piazzollas «Cuatro Estaciones Porteñas» – «De fire årstidene i Buenos Aires».
 
«Årstidene» var opprinnelig fire frittstående stykker skrevet for Piazzolas egen kvintett – fiolin, piano, elgitar, kontrabass og bandoneón. Men på mandag i aulaen fikk vi høre dem som en sammenhengende suite – ispedd sitater fra Vivaldis «De fire årstidene» – i en versjon som russiske Leonid Desyatnikov arrangerte for Gidon Kremer og strykergruppen Kremerata Baltica en gang på 90-tallet.
 
Det var Sonoko Miriam Welde, vår lokale stjernefiolinist, som spilte solostemmen i Desyatnikovs arrangement. Og også dette var litt av en begivenhet.
 
Vi kjenner Welde som en eminent fortolker av fiolinverker fra den klassiske tradisjonen, men det er første gang vi hører henne som solist i et moderne verk av denne typen.
 
Det var rett og slett forrykende og imponerende hva Welde presterte her. Hun spilte solostemmen syngende og triumferende – og gnistrende virtuost. Det var fullt trykk i alle registre. Det var rytmisk overskudd. Det var stramme tangolinjer og tilbakelente, sensuelle fraseringer. Og det var elektriske dialoger med de ti strykerne omkring henne, og et vakkert samspill med Frida Fredrikke Waaler Wærvågens cello. 
 
For en strykerfest og for en debut som tangofiolinist!

Sensualitet

Bergens Tidende, 04.09.2012


Latino
Miloš
Deutsche Grammophon

Latinamerikansk gitarmusikk


Klassisk gitarist, født i Montenegro, utdannet i London. Navnet er Miloš  – etternavnet Karadaglić har han strøket av hensyn til det internasjonale publikum.  I 2011 fikk han eksklusivkontrakt med Deutsche Grammophon. Det førte til platen Mediterraneo, en bestseller med klassisk gitarmusikk fra landene rundt Middelhavet. Og nå kommer da Latino, en tungt promotert plate der han spiller verk fra Sydamerika. Som man kan forvente, er kjente gitarkomponister som Heitor Villa-Lobos, Leo Brouwer og Manuel Ponce representert på platen, men her er også tangomusikk signert av blant andre Astor Piazzolla og Carlos Gardel. Og, jo da, Miloš er helt ubestridelig et kjempetalent. Teknikken hans er formidabel, han former melodilinjene med voldsom ekspressivitet og han har et temperament som passer godt til den sensuelle latino-musikken. Men det er samtidig noe presset, noe hårdtpumpet, noe veldig demonstrativt macho over en del av tolkningene. Pluss at musikken til Piazzolla og Gardel er sauset inn i spesialskrevne arrangementer for strykere. Om alt dette skyldes Miloš selv, eller om det har å gjøre med at markedsavdelingen i DG drømmer om en ny bestseller, er vanskelig å si.

Kuriositeter

Bergens Tidende, 10.03.2010


Suite Latina
Roar Engelberg og Stein-Erik Olsen
PFM

Musikk for panfløyte og gitar


De latinamerikanske gatemusikantene som inntar Torgallmenningen hver sommer, kan få selv de mest hardføre blant oss til å løpe skrikende bort. Men kombinasjonen panfløyte og gitar trenger faktisk ikke låte så ille. Det demonstrerer Roar Engelberg og Stein-Erik Olsen på denne platen der de, fint samstemt, framfører verk av argentinske Máximo Diego Pujol og Astor Piazzolla pluss en suite av den spanske 1600-tallskomponisten Gaspar Sanz. Det er snakk om musikalske kuriositeter, om bearbeidninger og transkripsjoner som, ifølge Engelberg,  noen ganger ligger på grensen av hva som er teknisk mulig på panfløyte.  Likevel klarer han å spille like raskt og flytende som på en tverrfløyte, og han bruker instrumentets markante, hule lyd til å gi musikken farge og karakter med guttural, hes klang i dybden og klagende, bøyelige linjer i høyden. Kanskje ikke en plate man vender tilbake til, men hyggelig så lenge den varer.

Fra Buenos Aires til Leipzig

Bergens Tidende, 03.06.2006

Verk av Dvorák, Piazzolla og Beethoven
Leipziger Streichquartett
Per Arne Glorvigen, bandoneon
Steinar Haugerud, kontrabass
Festspillene
Logen

Piazzola møter Beethoven i Logen


Det var ikke noe å si på stemningen og humøret, verken i salen eller blant musikerne. Men musikalsk sett ble kombinasjonen av Per Arne Glorvigens bandoneon og Leipziger Streichquartett aldri helt overbevisende. For når han overtok harmonium-stemmen i et par luftige Dvorák-bagateller, hørtes bandoneonen ut som – ja, nettopp – et harmonium: Tung, prustende, en klamp om foten på de lette strykerne. Og når han drysset overdådige, blomstrende improvisasjoner ut over Piazollas «Tristezas de un doble A», virket strykerakkompagnementet på sin side baktungt, rytmisk stivt og anstrengt. Best lyktes samarbeidet i tre av de fem «Tango Sensations» som Piazzola opprinnelig skrev til Kronos-kvartetten.

Etter pausen var det slutt på utflukten til Buenos Aires. Leipzigerne vendte hjem til den trygge, europeiske hjemmebanen og ga en avdempet, polert tolkning av Beethovens strykekvartett nr. 11, op. 95 – der alle sprekker i klangen var tettet, og der alle tematiske konflikter ble fanget i flukten og løst.