Strykerfest i Universitetsaulaen

Bergens Tidende, 03.06.2021
 
Festspillene i Bergen
Verk av Dvořák og Piazzolla
Sonoko Miriam Welde, fiolin
Johanne Haugland, konsertmester
Camerata Bergen
Universitetsaulaen

Sonoko Miriam Welde debuterer som tangofiolinist

Det var strykerfest i Universitetsaulaen mandag kveld. Anledningen var et lite jubileum: Bergen kulturskole og musikklinjen på Langhaugen videregående skole har i ti år samarbeidet med Barratt Due musikkinstitutt i Oslo om å tilby unge, lokale strykere et intensivt undervisningsprogram.
 
Mandag kveld ble samarbeidet og de ti årene feiret i et møte mellom 25 tidligere og nåværende deltakere i strykerprogrammet. Og det kom det mye god musikk ut av.
 
Det startet med at alle deltakerne samlet seg på scenen og ga oss en varm, blodrik utgave av Antonín Dvořáks populære «Serenade for strykere» (op. 22).
 
Serenaden er et underholdende, lett idylliserende verk i fem korte satser – som i aulaen, under ledelse av konsertmester Johanne Haugland, ble fremført tydelig og presist, men også med så mye fleksibilitet og elastisitet at musikken kunne puste og strømme fritt. Især imponerte den skarpe og rytmisk poengterte Finalen og den solid bunnen i celloer og kontrabass.
 
Men det var verket etter pausen som var konsertens egentlige begivenhet: den argentinske tangokongen Ástor Piazzollas «Cuatro Estaciones Porteñas» – «De fire årstidene i Buenos Aires».
 
«Årstidene» var opprinnelig fire frittstående stykker skrevet for Piazzolas egen kvintett – fiolin, piano, elgitar, kontrabass og bandoneón. Men på mandag i aulaen fikk vi høre dem som en sammenhengende suite – ispedd sitater fra Vivaldis «De fire årstidene» – i en versjon som russiske Leonid Desyatnikov arrangerte for Gidon Kremer og strykergruppen Kremerata Baltica en gang på 90-tallet.
 
Det var Sonoko Miriam Welde, vår lokale stjernefiolinist, som spilte solostemmen i Desyatnikovs arrangement. Og også dette var litt av en begivenhet.
 
Vi kjenner Welde som en eminent fortolker av fiolinverker fra den klassiske tradisjonen, men det er første gang vi hører henne som solist i et moderne verk av denne typen.
 
Det var rett og slett forrykende og imponerende hva Welde presterte her. Hun spilte solostemmen syngende og triumferende – og gnistrende virtuost. Det var fullt trykk i alle registre. Det var rytmisk overskudd. Det var stramme tangolinjer og tilbakelente, sensuelle fraseringer. Og det var elektriske dialoger med de ti strykerne omkring henne, og et vakkert samspill med Frida Fredrikke Waaler Wærvågens cello. 
 
For en strykerfest og for en debut som tangofiolinist!