Bergens Tidende, 16.06.2021
På den nye Chandos-platen tar Bergen Filharmoniske Orkester og sjefsdirigent Edward Gardner for seg fem orkesterverk av Jean Sibelius – tre korte, tidlige komposisjoner skrevet i årene omkring 1900 pluss to sene tonedikt: «Luonnotar» fra 1913 og «Tapiola» fra 1926
«Tapiola» var det siste orkesterverket Sibelius skrev. Det er et verk som bryter med de fleste tradisjonelle reglene, en komposisjon som så å si er skrevet på kanten av det musikalske stupet. Den starter med fire enkle toner – et bruddstykke av en moll-skala – og utvikler seg herfra ved knoppskytning i alle retninger. Resultatet blir et mektig lydmaleri, et lydbilde av en enorm, susende finsk furuskog.
BFO er effektive stifinnere i dette verket. Strykerne maler et skimrende, flimrende bilde av bevegelsene i trærne, og blåserne markerer med skarpe, brå kast stormen som suser gjennom urskogen. Vi hører trær som knaker og knirker, hører bølgeslag i en stor innsjø. Og til sist, etter en lang, manisk crescendo-passasje i strykerne, er det nesten som om skogguden Tapio åpenbarer seg for oss.
«Tapiola» er flott spilt, en skarp og presis tolkning som overstråler de fleste andre innspillingene av dette verket.
Men det er likevel det andre, sene Sibelius-verket som er den virkelige begivenheten på denne platen. For her hører vi sopranen Lise Davidsen som solist i «Luonnotar» – en musikalsk skapelsesberetning som Sibelius i sin tid komponerte til en tekst hentet fra det finske nasjonaleposet «Kalevala».
«Luonnotar» er et ganske kort verk som verken er mye spilt i konsertsalene eller på plate – noe som trolig skyldes at Sibelius her har stilt nesten umenneskelige krav til solostemmen. Men Lise Davidsen har hva som må til for å klare verkets enorme, vokale utfordringer. Stemmen hennes beveger seg utvunget i voldsomme, dramatiske sprang opp og ned gjennom to oktaver og skaper et lydbilde som visse steder har nesten wagnerske dimensjoner. I tillegg gir hun solostemmen en ungdommelig, klar og lysende kvalitet.
Resten av platen er en mer blandet fornøyelse. Ikke på grunn av BFO – de spiller upåklagelig. Men de tre tidlige Sibelius-verkene – «Rakastava» (1893) for strykeorkester, tonediktet «Vårsang» (1894) og scenemusikken til «Pelléas et Mélisande» (1905) – er, for å si det mildt, ikke spesielt spennende. Scenemusikken har en rekke fine passasjer for engelskhorn, men balanserer ellers – som de to andre verkene – ubekvemt på grensen til det banale.
Gustav Mahler som hørte «Vårsang» på en konsert i Helsinki i 1907, skrev i et brev hjem at dette var «ganske vanlig kitsch anrettet som nasjonal saus ved hjelp av visse nordiske harmoniseringsmanerer. Hjelpe meg!» – Hårde ord, men ganske rammende om denne delen av produksjonen til Sibelius.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar