Feiring

Bergens Tidende, 01.04.2009

Händel: Alcina

Alan Curtis, dirigent

Il Complesso Barocco

Archiv Produktion

Händel: Ezio

Alan Curtis, dirigent

Il Complesso Barocco

Archiv Produktion

To nye Händel-operaer i anledning 250-årsjubileet

Archiv Produktion feirer 250-årsjubileet for Händels død med å utgi operaene Alcina og Ezio. Innspillingene ble gjort siste år i forbindelse med konsertfremførelser i Italia. I begge tilfeller er det barokkspesialisten Alan Curtis og orkesteret Il Complesso Barocco som legger det musikalske fundamentet. I tillegg er begge platene blitt til med støtte fra den berømte italienske kriminalforfatteren Donna Leon.

Alcina fra 1735 er den mest kjente av de to operaene, også for et moderne publikum. Joan Sutherland sang den allerede på 1960-tallet; den finnes i flere moderne plateinnspillinger; og den er fremdeles på repertoaret i de store operahusene. Med Ezio forholder det seg annerledes. Allerede i Händels samtid ble den opplevd som gammeldags; den ble stort sett glemt etter premieren i 1723; og Archiv-platen er om ikke den første, så i alle fall en av de eneste innspillinger som finnes på markedet i dag.

Som sceneverker betraktet er Händels operaer vanligvis helt håpløse – med innfløkte intriger og konflikter som det aldri blir skikkelig handling av, bare uendelige rekker av kjedelige, statiske tablåer. Det er for musikkens skyld man hører dem. De lever utelukkende av de store virtuose ariene som Händel rundhåndet har drysset ut over dem. Og det er nettopp musikken, den musikalske tolkningen, som skaper hele forskjellen mellom de to nye Archiv-platene. I Alcina har Curtis en velopplagt og demonisk Joyce DiDonato i tittelrollen og mange gode folk i birollene. Det gir flotte, eksplosive vokalprestasjoner og trøkk og spenning i orkestersatsen. I Ezio synges tittelrollen av den solide svenske mezzo-sopranen Ann Hallenberg, og hennes norske kollega Marianne Andersen har glimrende innsatser i en av de mindre rollene, men som helhet mangler vokalensemblet i denne operaen det ekstra som må til for at en slik innspilling skal ha mer enn historisk interesse.

I det store formatet

Bergens Tidende Morgen, 06.04.2000

The Maid of Norway

Musikk: Kjell Habbestad

Libretto: Paal-Helge Haugen

Regi: Hilde Andersen

Scenografi: Bridget Kimak

Dirigent: Susanna Mälkki

BIT 20 Ensemble

Opera Vest

Håkonshallen

Opera Vest imponerer med flott, fargesprakande framsyning i Håkonshallen

Med premieren på The Maid of Norway tek Opera Vest spranget over i det store formatet. Og lykkast til fulle med det. Resultatet er blitt ein flott, dramatisk og fargesprakande mellomalderfantasi med musikk av Kjell Habbestad, tekst av Paal-Helge Haugen og eit dusin bra og spreke norske songarar i konstant aktivitet på scenen i Håkonshallen.

Handlinga er henta frå Noregssoga: Vi er i Bergen, mot slutten av 1200-talet. Barnekongen Eirik vert gift med ei skotsk prinsesse. Ho døyr i barselseng to år etter. Då dotter deira, Margareta, er sju år vert ho send bort. Ho har arva den skotske trona og må, av dynastiske grunnar, gifte seg med ein engelsk prins. Men dei store planane vert aldri innfridde. Ho døyr på reisa. Tjue år seinare kjem ei eldre tysk kvinne til Bergen. Ho hevdar ho er Margareta. Styresmaktene trur henne ikkje, og ho vert brend som heks på Nordnes.

Det er ikkje mykje til story-line å gå på her. Historia er merkeleg, ufullstendig, utan forklarande mellomledd, kort og knapp som dei mellomalderkrøniker den byggjer på. Og likevel klarer Paal-Helge Haugen å gjere dette spede materialet samanhengande og vedkommande. Han legg historia fram i ein serie korte opptrinn, og utnyttar dei brå overgangane til å skissere ei tragisk historie om den vesle, naive barnekongen som etter kvart vert til ein ung, skuffa og plaga mann.

Dramaturgisk sett er den andre delen av historia, den om den falske Margareta og heksebrenninga, mindre vellykka. Haugen har tydelegvis hatt problem med å integrere den i den overordna framstellinga, og har difor valt å gjere den til ei slags ramme, ei naudløysing som fører til at heile historia om Eirik vert fortald i eit nokså problematisk flash-back. Og at Siri Torjesen i rolla som den falske Margareta må sitje uverksam i bakgrunnen under det meste av framsyninga.

Kjell Habbestad støttar opp om Haugen sin tekst med effektiv, dramatiserande og nokså samansett musikk. Han jobbar med enkle, leiemotiv; han brukar stumpar av Carmen Gratulatorium, det eldste stykke verdsleg norsk musikk; han skriv ein serie mellomalderpastisjar; og av og til høyrer vi romantiske ekko av gamle Hollywood sound-tracks. Men det gjennomgåande, underliggjande tonespråket er likevel moderat, ny-enkel modernisme som gir songarane gode villkår.

Og sunge vert det. Sunge og spelt bra. Av eit ensemble som jobbar så nydeleg saman at alle medverkande eigentleg burde vert nemnde. Vi nøyer oss likevel med å konstatere at mezzoen Marianne E. Andersen teiknar eit overtydande, psykologisk nyansert portrett i bukserolla som Kong Eirik, – at Ann-Helen Moen har mange fine, ømme moment både som den skotske prinsessa og som Maria Møy, – og at Berte Synnøve Taraldsen er heilt ubetaleleg i rolla som Eiriks maktsjuke mamma, med ein mimikk som vekkjer sterke minne om den vonde dronninga i Disneys Snøkvit. Fundamentet på herresida vert lagt av den imponerande Ketil Hugaas i rolla som biskop og av Njål Sparbo som mellom anna spelar ein kald, nøktern skarprettar. Det er også bra funn å gjere blant dei høge stemmene: Den kraftfulle, dramatiske tenoren Niels Harald Sødal lyser opp i mange små, viktige roller. Og Arild Helleland har ein overdådig morosam entre som dåreprins i eit komisk, karnevalesk opptrinn mellom dei to aktene.

Vi tek med at Hilde Andersen stod for regien, at engelske Bridget Kimak hadde laga ein enkel, velfungerande scenografi. Og at finske Susanna Mälkki styrde BIT 20 Ensemble og songarane effektivt og presist gjennom framsyninga.