Trassig musikk

Bergens Tidende, 14.01.2006

Verk av Strauss, Ravel og Debussy

Pascal Rogé, klaver. 

Dirigent: Jun Märkl.

Bergen Filharmoniske Orkester..

Grieghallen

Pascal Rogé i fornem tolkning av Ravels venstrehåndskonsert

Historien er velkjent, men like sterk og imponerende for det: Pianisten Paul Wittgenstein mistet høyre arm i første verdenskrig, men nektet heroisk og trassig å oppgi musikken og skapte seg etter hvert en posisjon som klavervirtuos. Han fremførte egne transkripsjoner av kjente klaverstykker, og han bestilte verk hos samtidens førende komponister. Det mest berømte av bestillingsverkene er Maurice Ravels «Konsert for venstre hånd», et kort, krevende og ekspressivt stykke musikk skrevet uten hensyn til Wittgensteins handikap.

«I et verk som dette er det viktig at klaverstemmen er like kompleks som hvis den var skrevet for begge hender», sa Ravel. I pianisten Pacal Rogés fornemme tolkning av konserten sammen med BFO torsdag kveld sto verket frem med al den kompleksitet og virtuositet som Ravel kunne ønsket seg. Og samtidig fikk Rogé også markert med subtile midler at Ravel med denne musikken har forsøkt det umulige, at venstrehåndskonserten er et gjenstridig, trassig verk som nettopp fungerer i kraft av motsetningene mellom det komplekse materialet og de fysiske begrensningene som er lagt på fremførelsen. Etter Ravel ble det stormende bifall og til slutt som ekstranummer en vakker, melankolsk tolkning av Erik Saties femte Gnossienne. 

Kveldens dirigent, tyske Jun Märkl, er et nytt navn i Bergen. Han presenterte seg innledningsvis med Richard Strauss’ «Till Eulenspiegel» i en flott, fargestrålende tolkning som demonstrerte både sans for musikkens store, bærende strukturer og evne til å få frem det helt eksakte uttrykket i de ørsmå detaljene. Inntrykket av at vi her har å gjøre med en skarpskodd, teknisk orientert dirigent som er i stand til å finne gode løsninger på de fleste problemene, ble bekreftet etter pausen med klare og finpussete tolkninger av Claude Debussys «Printemps» og «Iberia». Jun Märkl er en dirigent vi gjerne vil møte igjen i Bergen.

Norsk kveld

Bergens Tidende, 22.10.2004

Verk av Valen, Halvorsen og Saint-Saëns

Pascal Rogé, klaver

Dirigent: Ingar Bergby

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Fartein Valen og Johan Halvorsen i sentrum.

Det er prisverdig at Bergen Filharmoniske Orkester setter tre av Fartein Valens tonedikt på programmet en regnfull torsdagskveld i oktober. Valens musikk spilles temmelig sjeldent i våre konsertsaler – uansett at han er en særegen, dypt personlig stemme i norsk musikkliv, og en komponist det er naturlig å nevne i samme åndedrag som Schönberg, Webern og andre av de fremste representantene for den musikalske høymodernismen.  

At Valen spilles sjeldent, betyr blant annet at det ikke er noen sammenhengende tolkningstradisjon å støtte seg på for dirigent og orkester. Det merket man under torsdagens fremførelse. BFOs og Ingar Bergbys tolkning var lojal og engasjert, men også veldig bokstavelig, uten det overskuddet som er nødvendig for å presse Valens høystemte, høyspente musikk ut over den siste grensen mot ekstasen. I tillegg sto tonediktenes gjennomsiktige, kontrapunktiske satsbilde av og til temmelig uklart, og det var en del balanseproblemer seksjonene imellom.

Johan Halvorsens Symfoni nr. 2 spilles også sjeldent. Men her var BFO på tryggere grunn. At denne symfonien er skrevet i 1924, bare ti år før Valens tonedikt, merker man ikke. Dette er et verk som er fast forankret i 1800-tallets romantiske tradisjon. En kort, fyndig symfoni i fire satser – kontant, direkte musikk uten store pretensjoner, skrevet med den solide håndverkers fornemmelse for faget sitt. Tolkningen var entusiastisk, med vittige momenter i den «amabile» tredjesatsen. Men også her med en del balanseproblemer: overstyrte messingblåsere og en temmelig rå strykerklang.  

Kveldens utenlandske bidrag var enda et konservativt, tilbakeskuende verk: Camille Saint-Saëns femte klaverkonsert. Men med Pascal Rogé som solist var vi i det beste selskap. Han er trolig den pianisten i hele verden som kjenner dette verket best. Saint-Saëns sa en gang at «den som ikke føler absolutt glede over en enkel rekke velkonstruerte akkorder, er ikke virkelig glad for musikk». Virtuose Pascal Rogé argumenterte godt for dette synspunktet.