Norsk kveld

Bergens Tidende, 22.10.2004

Verk av Valen, Halvorsen og Saint-Saëns

Pascal Rogé, klaver

Dirigent: Ingar Bergby

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Fartein Valen og Johan Halvorsen i sentrum.

Det er prisverdig at Bergen Filharmoniske Orkester setter tre av Fartein Valens tonedikt på programmet en regnfull torsdagskveld i oktober. Valens musikk spilles temmelig sjeldent i våre konsertsaler – uansett at han er en særegen, dypt personlig stemme i norsk musikkliv, og en komponist det er naturlig å nevne i samme åndedrag som Schönberg, Webern og andre av de fremste representantene for den musikalske høymodernismen.  

At Valen spilles sjeldent, betyr blant annet at det ikke er noen sammenhengende tolkningstradisjon å støtte seg på for dirigent og orkester. Det merket man under torsdagens fremførelse. BFOs og Ingar Bergbys tolkning var lojal og engasjert, men også veldig bokstavelig, uten det overskuddet som er nødvendig for å presse Valens høystemte, høyspente musikk ut over den siste grensen mot ekstasen. I tillegg sto tonediktenes gjennomsiktige, kontrapunktiske satsbilde av og til temmelig uklart, og det var en del balanseproblemer seksjonene imellom.

Johan Halvorsens Symfoni nr. 2 spilles også sjeldent. Men her var BFO på tryggere grunn. At denne symfonien er skrevet i 1924, bare ti år før Valens tonedikt, merker man ikke. Dette er et verk som er fast forankret i 1800-tallets romantiske tradisjon. En kort, fyndig symfoni i fire satser – kontant, direkte musikk uten store pretensjoner, skrevet med den solide håndverkers fornemmelse for faget sitt. Tolkningen var entusiastisk, med vittige momenter i den «amabile» tredjesatsen. Men også her med en del balanseproblemer: overstyrte messingblåsere og en temmelig rå strykerklang.  

Kveldens utenlandske bidrag var enda et konservativt, tilbakeskuende verk: Camille Saint-Saëns femte klaverkonsert. Men med Pascal Rogé som solist var vi i det beste selskap. Han er trolig den pianisten i hele verden som kjenner dette verket best. Saint-Saëns sa en gang at «den som ikke føler absolutt glede over en enkel rekke velkonstruerte akkorder, er ikke virkelig glad for musikk». Virtuose Pascal Rogé argumenterte godt for dette synspunktet.