Kammermusikk som Festspill-event

Bergens Tidende, 06.06.2019

Verk av Stravinskij, Prokofjev og Rakhmaninov

Yo-Yo Ma, cello

Kathryn Stott, klaver

Festspillene

Grieghallen

Russiske verk med stjernecellisten Yo-Yo Ma

Det var høy stemning, det var fulle glass, det var drøssevis av mobilkameraer og ikke ett ledig sete da Yo-Yo Ma og hans mangeårige klaverpartner Kathryn Stott gikk på scenen i Grieghallen mandag kveld.

Dette var en skikkelig publikumsbegivenhet, en event som det heter på Festspill-språk. Om det også var en musikalsk begivenhet, er vanskeligere å si.

Yo-Yo Ma er trolig en av de eneste musikerne i den klassiske bransjen som klarer å få folk til å gå mann av huse for å høre et program med russisk kammermusikk. Men når en må spille slik musikk i en kjempestor konsertsal foran 1600 feststemte tilhørere, da går mye tapt – intimitet, detaljer, nyanser.

Først på programmet sto Igor Stravinskijs «Suite Italienne» som er skrevet i samarbeid med cellisten Gregor Pjatigorskij. Det er snakk om arrangementer av satser fra Stravinskijs musikk til balletten «Pulcinella».

Mas lyriske spillestil passet godt til Stravinskijs spreke imitasjoner av elegant, italiensk 1700-talls musikk. Han fremførte den vittige cellostemmen virtuost, lett og lekende i nydelig samspill med Stott.

Med neste verk, Sergej Prokofjevs Sonate for cello og klaver (op. 119) fra 1949, åpnet det seg en helt annen verden. Dette er robust, kraftig musikk, et verk med mektig uttrykk og voldsomme, høyspente passasjer skrevet til den store russiske cellisten Mstislav Rostropovitsj.

Lavmælte Yo-Yo Ma fikk sjeldent dette verket til å løfte seg. Hans tilbakelente, lyriske tolkning av cellostemmen druknet stort sett i samspillet med Stotts slagverksaktige håndtering av klaverstemmen.

Da var det bedre overensstemmelse mellom Ma og Stott i Sergej Rakhmaninovs romantiske Sonate for cello og klaver (op. 19) etter pausen. Ma skapte her fra starten en myk, drømmende atmosfære og ga de første satsene et snev av melankoli som kom til full utfoldelse i den langsomme tredjesatsen.

Den raske fjerdesatsen er et problem for alle cellister: Rakhmaninov som var en av sin tids største pianister, hadde vanskelig ved å begrense klaverstemmen og få balanse mellom instrumentene. Da blir det vanligvis klaverfyrverkeri med cello i det fjerne. Slik det også ble i Grieghallen.

Etter stående applaus og mange hurrarop var det tid for ekstranumre. Først «Le cygne» av Camille Saint-Saëns, spilt med Yo-Yo Mas varme, syngende cello helt fremme i lydbildet. Etterpå et frisk salsa-aktig nummer.

Og så, etter enda en rekke applauser – en liten overraskelse: Yo-Yo Ma og  Kathryn Stott inviterte Amalie Stalheim og Sandra Lied Haga – de to unge, norske cellistene fra Festspillenes Crescendo-program – inn på scenen. Og da ble det enda et ekstranummer – en smellvakker, smektende versjon av David Poppers 1800-talls sviske «Rekviem for tre cellister».