Bergens Tidende, 16.04.2016
Verk av Schumann, Brahms og Henrik Hellstenius
Solister: Truls Mørk (cello) og Diego Lucchesi
(bassklarinett)
Edward Gardner, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen
Ny og gammel musikkdramatikk med Edward Gardner og BFO
Det starter med store kontraster – åpne, blafrende toner i
høyden og snerrende, smellende lydbomber i dybden. Bassklarinettisten Diego
Lucchesi kommer vidt omkring på sitt svære instrument. Og han avbryter
innimellom seg selv med halvkvalte rop. Så heter verket da også «Still Panic» –
fortsatt panikk.
Vi er på torsdagskonsert, vi sitter og hører åpningen av Henrik
Hellstenius’ konsert for bassklarinett og orkester, et bestillingsverk skrevet i
anledning BFOs 250 årsjubileum. Den rare tittelen signaliserer at Hellstenius
har vært inspirert av britiske Harrison Birdwistles verk «Panic» fra 1995. Og
visst er det nervøse, dirrende elementer i musikken til Hellstenius, serier av utbrudd
som vitner om affekt og uro. Men først og fremst er dette et flott, sitrende lydmaleri
med klanger som peker i retning av fransk modernisme. Orkestersatsen er klar og
tydelig, formet med overdådig bruk av vibrafoner, marimbaer, gonger og annet
slagverk. Og Diego Lucchesi får anledning til å utnytte hele bassklarinettens uttrykksregister
– fra myke, bølgende figurer i det lave registeret der lyden nesten smelter inn
i orkesterklangen, til eksplosive overblåsinger og skjærende klagesanger i
høyden. Et humørfylt verk – som godt tåler å bli hørt igjen når 250
årsfeiringen en gang er forbi.
Det var enda en konsert på kveldens program, Robert
Schumanns cellokonsert fra 1850 med Truls Mørk som solist. Der de eldre
cellistene, og kanskje spesielt Rostropovitsj, satset på det store, sterke romantiske
uttrykket hos Schumann, fremhever Mørk konsertens lyriske momenter. Tonen hans er
slank og finslipt, uttrykket i yttersatsene deklamerende, anropende, og han får
andresatsen til å stå fram som et kort, vakkert intermezzo, spilt med
inderlighet og andakt.
Og så, etter
pausen, var det framover i musikkhistorien, fram til Brahms og den andre
symfonien. Da Edward Gardner og BFO startet deres Brahms-syklus i januar,
merket alle i Grieghallen, tror jeg, at noe stort var på gang. Dette inntrykket
ble forsterket på torsdag. Ikke bare er Gardner en dirigent som er i stand til
å få orkestret til å utfolde alle sine musikalske kvaliteter og store klanglige
resurser i møtet med Brahms, han og orkesteret legger også – sammen – fram nye
tolkninger av gammelkjent materiale.
Den andre
symfonien til Brahms, det er den milde, den pastorale – står det i de
musikkhistoriske oversiktene. Og, jo, det var mange lyriske avsnitt og landlige
idyller underveis – den varme, polerte hornsoloen mot slutten av første sats,
for eksempel, eller de syngende celloene i starten av andre sats. Og mye mer.
Men slik Gardner og BFO spilte symfonien på torsdag, er den også – og kanskje
først og fremst – et storslått stykke musikkdramatikk, et eksplosivt symfonisk
verk full av kontraster og brudd. Vi gleder oss allerede til neste sesong, til
å høre Gardners og BFOs tolkninger av de to siste Brahms-symfoniene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar