Uten betenkningstid

Bergens Tidende, 21.02.2004

Verk av Sjostakovitsj og Rakhmaninov:

Truls Mørk, cello

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Truls Mørk med brennende tolkning av Sjostakovitsjs første cellokonsert.

Det er ingen betenkningstid i Sjostakovitsjs første cellokonsert. Verken for solisten eller for publikum. Truls Mørk kaster seg inn i verket med et kort, kantet cellomotiv, spilt i et rasende tempo. Og da er det bare å henge med. For da er vi allerede i gang. Med fire nådeløst krevende satser.

Et velspillende BFO legger en flott kammermusikalsk bakgrunn. Men det er solisten som driver verket. Mørk ligger helt fremme i lydbildet, rytmisk pådrivende i de raske satsene, ekstatisk deklamerende i de langsomme, med en stemme som i lange strekk beveger seg ekvilibristisk rundt i instrumentets aller øverste register. Av og til går han i dialog med et ensomt horn i det fjerne, men det meste av tiden er han alene i musikkens sentrum, eksponert, uten sikkerhetsnett.

Dette er svimlende virtuos musikk. Men fremvisning av tekniske ferdigheter er aldri målet for Mørk. Han peker hele tiden vekk fra seg selv, inn mot verket, oppslukt, selvforglemmende. Det er innholdet, musikken, ikke musikeren, det dreier seg om her.  

Konserten er tilegnet Rostropovitsj. Og det er få cellister i verden som er i stand til å frigjøre seg fra hans versjon. Mørk er en av dem. Hans tolkning har ikke Rostropovitsjs uregjerlige villskap, men den har noe annet: en brennende intensitet som får dette sammensatte og merkelige verket til å henge sammen henover de store musikalske avgrunnene som skiller de enkelte satsene.

Hva spiller man etter et slikt verk? Kanskje noe lett, noe enkelt, noe avslappende og underholdende? Man forstår programkomiteens resonnement, men det spørs om Rakhmaninov 2. symfoni tross alt er det rette valget i denne sammenhengen. Ganske visst har Rakhmaninov med dette verket løst en del av de formelle problemene som preget hans første symfoni. Han maler musikken med bredere pensel, han har fått flere farger på paletten sin. Men det er fremdeles et problematisk verk. Og selv ikke Andrew Littons tydelige entusiasme, og selv ikke BFOs solide, lojale fremførelse kunne skjule at det er gode musikalske grunner til at denne symfonien sjeldent spilles i dag.