Den store fortellingen

Bergens Tidende, 03.09.2016

Verk av Elgar, Mahler og Knut Vaage

Leonard Elschenbroich, cello

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Fabelaktig, høyintensiv framføring av Mahlers femte symfoni

Konsertsesongen i Grieghallen startet med et avbud. Truls Mørk som skulle vært solist med BFO i Edward Elgars cellokonsert, var plutselig blitt syk. Men likevel ble det både Elgar og cellokonsert på torsdag – for Mørks unge, tyske kollega, Leonard Elschenbroich, var kommet til byen med kort varsel og kunne presentere Elgars svanesang i en frisk, kraftfull tolkning med varm, gylden tone og klar artikulasjon. At orkestret av og til strevde med å finne balansen i forhold til solisten, må sikkert tilskrives de uvanlige omstendighetene og kort prøvetid.

Til gjengjeld var det full kontroll og balanse mellom alle grupper og stemmer da Edward Gardner etter pausen førte orkesteret gjennom Gustav Mahlers mektige femte symfoni.

Musikkhistorikerne sier vanligvis at Mahler her i den femte symfonien forlater de musikalske fortellingene som hadde preget de fire foregående, at han nå begynner å arbeide mer abstrakt og satse på «rene» musikalske former. Men uansett – fortelling er det nå likevel i den femte. Til de grader. Det er bare å lese satsmarkeringene: «Sørgemarsj: Med avmålte skritt. Strengt. Som en gravferd», «Lidenskapelig, vill» og så videre.

Og slik Gardner tolket og organiserte BFOs framføring av den femte symfonien, var det nettopp dette det hele dreidde seg om – den store fortellingen, den lange handlingstråden, det enorme spennet som starter med sorg og gravferd og som etter mer enn en time med voldsomme turbulenser og konflikter forløses i en høystemt koral.

Store sammenstøt, brå kast, motsetninger – Gardner valgte hver gang det helt rette tempoet, det helt rette stemningsleiet. Og musikerne fulgte ham oppmerksomt og spilte seg gjennom stormene med høyspent intensitet. Førstetrompetens og førstehornistens store soloinnsatser satt perfekt og strykerne løftet den klagende, lengselsfulle adagiettoen og fikk den til å synge. En helt fabelaktig framføring av Mahlers femte, en framføring der det hele tiden ble satset stort, en framføring som vil bli husket.

Vi må ikke glemme at det også var et norsk verk på programmet denne kvelden, nemlig «Tjat», Knut Vaages lille, musikalske knallperle fra 2005. Verket ble opprinnelig skrevet til bruk som ekstranummer for BFO. Men på torsdag var det av gode grunner plassert aller forrest i programmet – der det fungerte som en humørfylt opptakt til en høyspent kveld.