I følsomhetens tidsalder

Bergens Tidende, 09.03.2011

CPE Bach, Cello Concertos

Truls Mørk, cello

Virgin

Truls Mørk på oppdagelsesreise i 1700-tallet

For to år siden så det ut som om en hjernebetennelse med etterfølgende nervelammelse i venstre hånd og skulder skulle sette stopper for Truls Mørks karriere som internasjonal cellostjerne. Nå er han friskmeldt og tilbake igjen i konsertsalene. Siden nyttår har han spilt Dvorák i Oslo og Sjostakovitsj i Luxemburg, Zürich og Göteborg. Og nå kommer så i tillegg, med fin timing, en ny plate.

Hans siste plate kom i 2008. Den nye er opptatt samme år i Quebec sammen med den kanadiske tidligmusikkgruppen Les Violons du Roy dirigert av Bernard Labadie. Det er med andre ord den «gamle» Mørk vi hører, Mørk før sykdommen rammet ham, men egentlig også en ny Mørk, i all fall en Mørk som tolker en temmelig uvant del av cellorepertoaret. For etter å ha innspilt alle det 19. og 20. århundres store celloverk, og etter å ha presentert sin egen personlige versjon av Bachs seks solosuiter, cellolitteraturens Gamle Testamente, har Mørk denne gang beveget seg inn i siste halvdel av 1700-tallet, i den underbelyste perioden mellom høybarokk og wienerklassikk – og har funnet fram Bach-sønnen Carl Philipp Emanuel og hans tre cellokonserter.   

C. P .E. Bach var periodens sentrale nordtyske komponist, men hans frie, improvisatoriske stil kom i klemme mellom den strenge, lærde barokken og den formbevisste wienerklassikken, og musikken hans ble etter hvert mer eller mindre glemt. I vår tid er det først og fremst komposisjonene for keyboard som er blitt gjenoppdaget. 

De tre cellokonsertene er ikke mye spilt. For det er ikke snakk om virtuose verk som gir solisten mye anledning til å briljere. Barokkspesialisten Anner Bylsma innspilte dem i 1988, og i den andre enden av spektret finner vi et par innspillinger med Rostropovitsj.  Men er det en moderne cellist som kan få dem opp å sveve og gi dem en fortjent renessanse, må det visst nettopp være Mørk.

For dette er musikk som passer perfekt til Mørks intime, vare spillestil. Han spiller seg ut av og opp over kanadiernes enkle strykerakkompagnementer og formulerer seg, som C. P .E. Bach selv ville sagt det, «aus der Seele», fra sjelen. Han følger solostemmens bevegelse, følger de brå kast i de raske satsene der stemningene noen ganger nærmest veksler fra takt til takt. Og han spiller de langsomme satsene intenst, hypersensitivt med vekt på det frie, subjektive uttrykket.

Dette er kanskje ikke en tolkning som overholder alle oppførelsespraktikernes strikse regler. Men det er høyspent musikk i «empfindsamer Stil», følsom, sensibel musikk. Slik C. P .E. Bach ville ha det.