Bergens
Tidende, 09.03.2011
CPE Bach, Cello Concertos
Truls Mørk, cello
Virgin
Truls Mørk på oppdagelsesreise i 1700-tallet
For to år siden så det ut som om en
hjernebetennelse med etterfølgende nervelammelse i venstre hånd og skulder
skulle sette stopper for Truls Mørks karriere som internasjonal cellostjerne.
Nå er han friskmeldt og tilbake igjen i konsertsalene. Siden nyttår har han
spilt Dvorák i Oslo og Sjostakovitsj i Luxemburg, Zürich og Göteborg. Og nå
kommer så i tillegg, med fin timing, en ny plate.
Hans siste plate kom i 2008. Den nye er
opptatt samme år i Quebec sammen med den kanadiske tidligmusikkgruppen Les Violons
du Roy dirigert av Bernard Labadie. Det er med andre ord den «gamle» Mørk vi
hører, Mørk før sykdommen rammet ham, men egentlig også en ny Mørk, i all fall
en Mørk som tolker en temmelig uvant del av cellorepertoaret. For etter å ha
innspilt alle det 19. og 20. århundres store celloverk, og etter å ha
presentert sin egen personlige versjon av Bachs seks solosuiter,
cellolitteraturens Gamle Testamente, har Mørk denne gang beveget seg inn i
siste halvdel av 1700-tallet, i den underbelyste perioden mellom høybarokk og
wienerklassikk – og har funnet fram Bach-sønnen Carl Philipp Emanuel og hans
tre cellokonserter.
C. P .E. Bach var periodens sentrale nordtyske
komponist, men hans frie, improvisatoriske stil kom i klemme mellom den
strenge, lærde barokken og den formbevisste wienerklassikken, og musikken hans
ble etter hvert mer eller mindre glemt. I vår tid er det først og fremst
komposisjonene for keyboard som er blitt gjenoppdaget.
De tre cellokonsertene er ikke mye spilt. For
det er ikke snakk om virtuose verk som gir solisten mye anledning til å
briljere. Barokkspesialisten Anner Bylsma innspilte dem i 1988, og i den andre
enden av spektret finner vi et par innspillinger med Rostropovitsj. Men er det en moderne cellist som kan få dem
opp å sveve og gi dem en fortjent renessanse, må det visst nettopp være Mørk.
For dette er musikk som passer perfekt til
Mørks intime, vare spillestil. Han spiller seg ut av og opp over kanadiernes
enkle strykerakkompagnementer og formulerer seg, som C. P .E. Bach selv ville sagt
det, «aus der Seele», fra sjelen. Han følger solostemmens bevegelse, følger de
brå kast i de raske satsene der stemningene noen ganger nærmest veksler fra
takt til takt. Og han spiller de langsomme satsene intenst, hypersensitivt med
vekt på det frie, subjektive uttrykket.
Dette er kanskje ikke en tolkning som
overholder alle oppførelsespraktikernes strikse regler. Men det er høyspent
musikk i «empfindsamer Stil», følsom, sensibel musikk. Slik C. P .E. Bach ville ha
det.
