Som en gave

Bergens Tidende Morgen, 19.09.1998

Gustav Mahlers 6. symfoni

Simone Young, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende Mahler-tolkning med BFOs nye sjefdirigent gir grunn til optimisme

Det var en helt egen stemning i Grieghallen torsdag kveld. Det skulle vært en vanlig konsert med en av sesongens mange interessante gjestedirigenter. Men etter onsdagens pressemøte i Harmonien var det plutselig blitt noe helt annet, noe langt mer alvorlig: et møte med den dirigenten som skal stå i spissen for Bergen Filharmoniske Orkester fra neste høst og tre år frem.

Ikke rart det var elektrisitet i luften da unge, australske Simone Young gjorde sin entre. Varmen i klappsalvene fortalte det meste: om lettelsen over at det endelig er blitt en løsning på BFO's usikre fremtid. Om sympati og velvilje. Og om meget store forventninger.

For alle håper jo at dette kommer til å gå bra, at ansettelsen av Simone Young som sjefdirigent og kunstnerisk leder skal bli innledningen til «en ny æra» slik styreformannen uttrykte det. Torsdagens flotte konsert med Gustav Mahlers sjette symfoni som eneste verk på programmet fortalte at det er al mulig grunn til å være optimistisk.

Mahler bryter med fiksjonen om at musikk er et «vev av rene deduksjoner», skrev Adorno. De klassiske symfoniene er konstruert i logisk-dramatiske utviklingsforløp, Mahlers er episke, roman-aktige, fulle av brå overganger, uventede innfall, som om han vil fortelle oss noe vi aldri har hørt før. «Likesom romanene vekker enhver av hans symfonier forventningen om noe spesielt som en gave».

I sin tolkning av den sjette symfonien demonstrerte Young bra sans for nettopp dette momentet i Mahler, det episke, det uventede, ja med sin egensindige endring av den tradisjonelle satsfølgen styrket hun vel egentlig musikkens store fortelling slik at andantens langsomme Ess-dur nå kom som brå kontrast til førstesatsens a-moll marsj – i stedet for den vanlige glatte overgangen til a-moll scherzoen.

En uortodoks løsning. Men musikalsk velbegrunnet. Som det meste av denne fremførelsen. Vorwärts! – står det overalt i det enorme partituret. Nicht sleppend. Drängend. Og Simone Young ga oss virkelig en ekte Mahler'sk versjon hvor musikken hele tiden er i bevegelse fremad, en stor fortelling som uimotståelig presser seg frem og som ikke lar seg fange i klassiske formskjemaer.

Hun fikk bra hjelp av BFO som hun tilsynelatende har et veldig bra forhold til. Et orkester som hun klarer å få til å spille med overbevisning og varme, både mer konsentrert og mer fritt enn vi har hørt det på lenge, et orkester som kvelden igjennom fungerte presist, samstemt. Og så var det alle detaljene: flott samspill på tvers av gruppene, slagverkere som tilsynelatende kan alt. Og en helt imponerende blåserseksjon som klarte å holde energien oppe i halvannen time, helt frem til og igjennom den lange, uutholdelig intense finalen. Alt dette og mer til. Det lover godt for fremtiden.

Og da er det vel bare å ønske til lykke med valget av Simone Young. Vi gleder oss til neste høst.