Griegs fiolinsonater
Henning Kraggerud, fiolin
Helge Kjekshus, piano
Troldsalen
Intens Grieg fortolkning med overskudd og kompetanse
Siste høst hørte vi Henning Kraggerud i Troldsalen med bl.a.
en sterk fortolkning av Griegs annen fiolinsonate. Onsdag var han tilbake
igjen, denne gang med alle tre sonater, og med Helge Kjekshus ved klaveret – i
en overveldende konsert der det unge makkerparet spilte sig helt frem i første
rekke av norsk musikkliv.
Musikkhistorikerne har opplest og vedtatt at Grieg ikke
klarte de store formene, og selv bidro han av og til myten når han beklaget seg
over sine problemer med de klassiske sonateforløpene. Men kanskje ligger hans
kammermusikalske innsats nettopp i dette at han klarte å omfunksjonere
sonateformen innefra, så å si, at han gjorde den til et felt der musikalske
konflikter kan spilles igjennom uten at det trenges stadige unnskyldninger og
utglattende forsoninger.
Slik presenterte i hvert fald Kraggerud og Kjekshus disse
tre oversette fiolinsonatene. Det var hele konserten igjennom en befriende
følelse av overskudd og kompetanse, en stemning av in your face, buster! Vekk
var alle de pene, polstrede interiører fra det 19 århundres borgerlige kultur:
her var det åpne vinduer, frisk luft, vidt utsyn, en moderne verden preget av
brå stemningskast, flintskarpe overganger, konsentrerte uttrykk. Musikken ble
konstant drevet ut og fremover under et voldsomt følelsespress, ungdommelig
rasende i de to første verk, intenst glødende i den komplekse tredje sonaten,
hele tiden i nærmest telepatisk samspill mellom Kraggerud og Kjekshus.
Det forlyder at makkerparet skal innspille nettopp disse tre
sonatene på Naxos en gang til høsten. Vi skulle gjerne hatt en innspilning
allerede nå. Visst var det enkelte røffe pletter underveis ved onsdagens
konsert, men fortolkningen hadde til gjengjeld en spontanitet og kraft som er
sjelden på dagens platemarked. Kraggeruds og Kjekshus' Grieg er plattenreif,
som tyskerne sier. Moden til innspilning.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar