Fordi det er mulig

Bergens Tidende Morgen, 31.05.1996

George Crumb: Makrokosmos I-II

David Burge, klaver

Music Factory

Røkeriet/USF

Konsert med et av den moderne klavermusikkens hovedverk

Siste uke hørte vi Ligetis imponerende «Etudes» i Håkonshallen. Sent onsdag kveld, i en tettpakket sal på Verftet, kom turen til en annen av den moderne klavermusikkens mastodonter, George Crumbs Makrokosmos I-II fra 1972-73, fremført av den pianisten som dette eiendommelige verket opprinnelig ble skrevet til: David Burge, Crumbs gamle parter fra Colorado-årene.

Hvorfor bestiger man Mount Everest? – ble Edmund Hillary en gang spurt. Fordi det er der, svarte han. Crumb ville formentlig svare noe liknende, hvis man spurte ham hvorfor han har skrevet et verk som Makrokosmos: Fordi klaveret står der. Fordi det ligger en bestandig utfordring i dette gamle, fortrolige instrumentet. Fordi man kan angripe det på mange andre måter enn den vanlige. Eller simpelthen: fordi det er mulig.

Makrokosmos består av to seksjoner med 12 dele i hver. Delene bygger på stjernetegnene og er dessuten utstyrt med titler som henviser til forskjellige mystisk-religiøse forestillinger. Men det er nå ikke denne private kosmologien som er det primære: Verket er først og fremst en oppdagelsesreise, en utforskning av hva som skjer, hvilke klanger det er mulig å skape, når man, helt bokstavelig, går inn i klaverets indre og slår på strengene eller angriper dem med forskjellige redskaper osv.

Det er formentlig ikke mulig å finne en bedre, mer kompetent guide på reisen gjennom denne merkelige klangverden enn nettopp David Burge. Med den særlige blandingen av laid back humor og intenst alvor som er karakteristisk for hans generasjon av amerikanske avantgardister spilte, hamret, plystret, ulte, ropte og sang han seg gjennom de 24 små satsene, hele tiden vital, konsentrert, nærværende – en virtuos på et felt der det ikke finnes målestokker.

Og når Makrokosmos er forbi, når Mount Everest er besteget – hva da? Da vender vi tilbake. Til den hverdagen der man spiller klaver på en pen og ordentlig måte. Men når vi gjenhører denne pene og ordentlige musikken, opplever vi den kanskje på en annen måte enn før. Kanskje merker vi at en grense overskredet, at musikken har fått en ny resonansbunn, at noe er flyttet?