Opera for øyet

Bergens Tidende Morgen, 01.06.1996

Sergei Prokofiev: Kærligheden til de tre appelsiner

Flemming Flindt, regissør

Graham Bond, dirigent

Den Kongelige Danske Opera

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Forunderlig, fargesprakende dansk oppsetning av Prokofiev

Det dreier seg om komisk opera. Det meste av historien kjenner vi fra Asbjørnsen og Moes eventyr om Tyrihans og sitronene. I Grieghallen torsdag kom historien tilbake etter å ha tatt omveien over italiensk 1700-tall, Prokofiev og Kongens København. Nå heter den: Kærligheden til de tre Appelsiner.

Hva handler den om? Noe med en ung prins som blir forhekset og etter utallige forviklinger får prinsessen sin til slutt. Det er nesten umulig å gjenfortelle. Men handlingen er nå en gang det minste.  Prokofiev har skapt et barnslig univers der alt kan skje, og der dypt engasjerte representanter for publikum bestandig blander seg opp i begivenhetene. Og når Den Kongelige Danske Opera oppfører Prokofiev i koreografen Flemming Flindts regi har det hele fått en ekstra vri i retning av det eventyrlige, det fortryllende. Her dreier det seg mest av alt om bilder, om farger, bevegelse, fysisk uttrykk.

Scenografen Jo Vanek har skapt et tverrsnitt av alle eksotiske eventyr: drakter i enkle klare farger med gull som gjennomgående element, scenebilder som gir assosiasjoner i retning av Gustav Klimts Wien ved fin de siècle og Poul Gernes' postmoderne København ved fin de millénaire. Og Flindt styrer med sikker hånd det store ensemblet i stadig bevegelse gjennom dette fargesprakende universet. Som koreograf er han ofte blitt kritisert for å lage opulente forestillinger uten dypere mening, men nettopp i Prokofiev kommer hans billedskapende kraft til sin rett. Det er flott, det er funklende, en opera for øyet. Morsomt, på en gang barnslig naivt og voksent ironisk. Slik Prokofiev krevde det. Og litt til.

Ved torsdagens oppførelse i Grieghallen fungerte det meste. I en slik grad at man i starten nesten glemte musikken. Men etterhvert begynte man å høre: Bergen Filharmoniske Orkester som solid bunn i orkestergraven under Graham Bonds effektive taktstokk, og på scenen et praktfullt kor som både kunne spille komedie og gi fullt trøkk når det krevdes. Dessuten en rekke gode enkeltprestasjoner, f.eks. Djiina Mai-Mai som eterisk prinsesse, Mikael Melbye som fornem hoffmann, og ikke minst Lone Koppel i cameo appearance som den onde heksen, forkledd som Elisabeth Taylor på a bad hair day.

Mest av alt imponerte dog de to sentrale figurene: Gert Henning Jensen som narren Truffaldino, syngende av full hals mitt i de mest nervepirrende, fysisk krevende akrobatiske spring. Og John Laursen som en følsom liten prins: et stort mimisk talent med et forunderlig fleksibelt uttrykk i stadig bevegelse et sted på skalaen mellom Harry Langdons melankoli og Little Nemos rørende uskyld.