Avgrunner av sorg og melankoli

Bergens Tidende, 07.09.2011

Mozart: Divertimento i Ess-dur

Henning Kraggerud, Lars Anders Tomter og Christoph Richter

Naxos

Frisk, røff innspilling av Mozarts stryketrio

Mozart var en tur innom Dresden i april 1789. En kveld fikk han plutselig beskjed om å gi konsert ved kongehoffet neste dag klokken halv seks. «Dette er helt usedvanlig her; for her er det ellers vanskelig å bli hørt», skrev han til sin Constance i Wien. Beskjeden kom visst også temmelig ubeleilig – for Mozart var ikke i byen som komponist eller musiker, han var der for å holde en østerriksk adelsmann med selskap.

Han måtte rask stable noe musikk på beina. Hofforganisten i Dresden kunne spille fiolin; en berømt cellist fra Esterházy-orkestret var tilfeldigvis i byen; og Mozart selv var habil på bratsj. Da ble det altså en stryketrio, «den jeg skrev til Hr. v. Puchberg – den ble så ganske hørbart eksekutert», skrev han hjem etterpå.

Det var en av musikkhistoriens vakreste stryketrioer som hadde premiere på denne improviserte konserten i Dresden. Mozart hadde skrevet den i september 1788 som gave til Johann Puchberg, en trofast venn som ustanselig lånte ham penger. Det er ikke snakk om en trio i tidens stil, men om en tre kvarter lang komposisjon i seks satser, noen i sonateform, andre i danseformer med folkelige innslag. Genrebetegnelsen er Divertimento, men skikkelig underholdningsmusikk blir dette aldri. Det er for mye mørke i dette verket. Under de lette, sangbare linjene ligger det en vemodig grunntone, og av og til åpner det seg avgrunner av sorg og melankoli. Dette er trolig et av de mest bevegende og mest komplekse kammermusikalske verk Mozart noensinne skrev.

Platen der Henning Kraggerud, Lars Anders Tomter og Christoph Richter spiller denne trioen, har vært lenge underveis. Opptaket ble allerede gjort i 2008. Siste år gikk det rykter i utlandet om at man nå kunne kjøpe platen i Norge. Men den utkom først i år. Og da rett før sommerferien slik at den ikke fikk mye oppmerksomhet. Det er synd. For dette er en plate som fortjener å bli hørt.

Kraggerud er vanligvis den dominerende figuren når han opptrer i kammermusikalske sammenhenger. Slik er det ikke i dette tilfellet. Her får han uventet kraftig motspill fra cellisten Christoph Richter som presser cellostemmen fram i satsbildet og får selv de enkleste fraser til å blomstre opp. At to så sterke musikere prøver krefter, får musikken til å klinge friskt og røft og gir den ekstra intensitet og farge. Men ikke bare det. Mozarts samlede satsbilde kommer til å stå klarere, mer tydelig, mer gjennomsiktig enn vi er vant til.

Platen slutter med et triostykke som Mozart aldri klarte å fullføre. Fire minutter salig strykermusikk. Som plutselig slutter, midt i en frase. Det er slemt for øret. Men på en merkelig måte passer denne brå avslutningen godt til det lange, motsetningsfylte verket som gikk forut.