Femmerne

Musikkommentar, Bergens Tidende, 14.09.2011

I dag anmelder jeg en cd-boks med opptak fra Gidon Kremers festival i Lockenhaus. Pluss András Schiffs nye Schumann-plate. Og gir dem begge terningkast 5. I siste uke skrev jeg om Kraggerud og Tomters innspilling av Mozarts Divertimento i Ess-dur. Den fikk også en femmer. Var det feil? Var det dumt? Var det provinsielt? Man skulle kanskje tro det etter å ha lest innlegget fra Dag&Natt-redaktør Håvard Nyhus (BT, 5. september) der han skrev om BTs anmeldelser av konsertene på Koengen som – nesten – alltid havner på femtallet.

Det ble ikke mye debatt i kjølvannet av innlegget hans. Men de få som ytret seg nyanserte saken og kom med gode synspunkter på Koengenkonsertenes kvalitet og på anmeldernes arbeidssituasjon. Og kulturredaktør Sandvik åpnet for diskusjon om hva man egentlig bør anmelde ved slike anledninger – musikken eller den totale konsertopplevelsen?

Det var en ting som ingen tok opp. Underlig nok. Nyhus skrev blant annet at en hel stripe seksere til Koengenkonsertene kanskje ville sett litt parodisk ut i lengden. Men spurte samtidig om den evinnelige rekken av femmere ikke er like dum. Det korrekte spørsmålet er vel egentlig om det ikke er selve terningkastfikseringen som er dum?

Arne Skouen som innførte terningkastene i VG i 1952, omtalte dem senere som sitt «skjebnesvangre bidrag til forsøplingen av norsk presse». Det er kanskje å ta litt hardt i. Men klokkertroen på at det går an å sammenfatte et kunstnerisk uttrykk i ett tall, virker i det minste temmelig naiv. Det samme gjør forargelsen over at en rekke gode artister havner på femtallet. 

Musikalske framførelser er sammensatte fenomener – uansett om vi snakker om rockestjernene på Koengen, BFO i Grieghallen eller de nyeste platene. Skal man vurdere slike framførelser skikkelig må man ta stilling til uendelig mange forskjellige aspekter, langt flere enn det går an å presse ned i et enkelt tall.

Arne Skouen innførte i sin tid terningkastene for å samle kunstneriske vurderinger «i en kort, men konsis form», som han skrev. Men terningkastet er et stumpt instrument. Det uttrykker et gjennomsnitt av faktorer som i realiteten ikke kan kvantifiseres. Sist jeg diskuterte disse problemene i BT (11.06.09), skrev jeg: Bak hvert eneste tall ligger det så mange overveielser og avveininger at leseren burde ha en bruksanvisning som forklarte hvorfor tallet ble nettopp slik. Ideelt sett er det anmeldelsens tekst som er denne bruksanvisningen.