Gjemt og glemt musikk

Bergens Tidende, 17.04.2015

Elgar: King Olaf & The Banner of Saint George

Andrew Davis, dirigent

Bergen Philharmonic Orchestra

Dobbelt-cd

Chandos

Prokofiev: Symphony no. 5 & Scythian Suite

Andrew Litton, dirigent

Bergen Philharmonic Orchestra

BIS

To nye plateutgivelser fra Bergen Filharmoniske Orkester

I årene før Edward Elgar fikk sitt store gjennombrudd med «Enigma»-variasjonene i 1899, livnærte han seg blant annet ved å skrive vokalverk til bruk på korfestivaler i den engelske provinsen. «Scenes from the Saga of King Olaf» (1896) er et av disse verkene – en kantate basert på et dikt av den amerikanske poeten Henry Wadsworth Longfellow som en gang på 1850-tallet hadde hørt Ole Bull fortelle historien om Olav Tryggvason og kristningen av Norge.

Korverkene fra 1890-tallet var populære i Elgars samtid. Siden gikk de av mote og etter hvert gikk de i glemmeboken. Men siste år i mai gjenoppsto «King Olaf» i Grieghallen, framført av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Elgar-eksperten sir Andrew Davis sammen med Bergen Filharmoniske Kor, Collegium Musicums Kor, Edvard Grieg Kor og tre engelske solister. Og en måned senere innspilte samme lag både kantaten og en annen av Elgars vokalkomposisjoner, «The Banner of Saint George» (1897), for plateselskapet Chandos.

Det er kanskje ikke rart at «King Olaf» gikk i glemmeboken i sin tid. På platen hører vi at Longfellows dikt er temmelig håpløst – pompøst, teatralsk, fullt av høystemte utbrudd som klinger hult i nåtidige ører. I tillegg har Elgar tonesatt teksten som en serie atskilte musikalske tablåer uten større tematisk sammenheng. Men Andrew Davis og BFO demonstrerer at det faktisk ligger veldig mye god musikk gjemt i disse tablåene. Her er en rik orkestersats med spor av både Brahms og Wagner og mye som peker fram mot Elgars senere verk. Og først og fremst er her en overdådighet av god vokalmusikk. Sopranen Emily Birsan, tenoren Barry Banks og barytonen Alan Opie skaper liv og dramatikk med solostemmene sine. Men den beste musikken har Elgar reservert til korsatsene – som de tre Bergenskorene under ledelse av Håkon Matti Skrede klarer med bravur. Her er nydelig engelsk diksjon, flotte melodilinjer og varm, mettet vokalklang. Dette er rett og slett imponerende korsang. Og det fortsetter i «The Banner of Saint George» der de tre korene er alene sammen med orkesteret.

Elgar-platen er uten konkurranse på markedet. «King Olav» har for eksempel bare vært innspilt en enkelt gang tidligere. Chandos-platen fyller et hull i Elgar-diskografien. Alene av den grunn vil den kunne regne med et stort publikum – og trolig ikke bare i Storbritannia.

BFO-platen der Andrew Litton dirigerer Sergei Prokofjevs 5. symfoni (1944) har ikke samme markedsfordel. For alle verdens store dirigenter og store orkestre – fra Karajan og Berlinerfilharmonikerne til Gergiev og London Symphony Orchestra – har vært innom Prokofjevs patriotiske og heroiske «krigssymfoni». Konkurransen er beint fram overveldende.

Men for all del: BFO spiller friskt og velopplagt. Litton har, som vanlig, god oversikt og kontroll med det musikalske begivenhetsforløpet og gjør klart og tydelig rede for alle momenter og detaljer i Prokofjevs komplekse partitur. Tolkningen har struktur, rytmisk snert, store spenningsbuer og framdrift. Og orkestret smeller til med fynd og klem når partituret krever de helt store, rå utladningene. I tillegg får vi, som en slags bonus, en skarp, spenstig tolkning av Prokofjevs dissonantiske «Skytisk suite» fra 1914.