Norske inspirasjoner

Bergens Tidende, 09.04.2014

Delius In Norway

Ann-Helen Moen

Andrew Davis

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos

BFO finner frem glemte verk av Frederick Delius

Kapellmester Per Winge er trolig den eneste norske dirigenten som noensinne er blitt beskutt av en kritisk publikummer. Heldigvis bare med løst krutt, da.

Anledningen var at Christiania Theater i 1897 satte opp «Folkeraadet», et satirisk stykke som harselerte over norske politikere. Den engelske komponisten og Norgesentusiasten Frederick Delius (1862-1934) hadde fått i oppdrag å skrive noe mellomaktsmusikk. At han valgte å bruke «Ja, vi elsker» som gjennomgående tema, ble ansett som en nasjonal fornærmelse. At han et enkelt sted spilte melodien i moll, var dråpen som fikk begeret til å flyte over, i alle fall for attentatmannen, en ung mann fra Flekkefjord.

I musikkmiljøet var meningene delte. Grieg som var Delius’ nære venn og støttespiller, ble opprørt over bruken av nasjonalsangen: «Tanken paa, for Anledningen at spille den i Moll gjør mig omtrent sjøsyg!», skrev han i et brev.

Aftenpostens kritiker, Otto Winter-Hjelm, var ikke spesielt plaget av dette med «Ja, vi elsker». Han mente bare at musikken generelt sett var helt elendig: «Skal et saadant Stykke illustreres med Musik, maa der et finere Vid og en meget mer formel Dygtighed til, end Komponisten Fritz Delius raader over». Det var et par gode innfald rundt omkring, «men væsentlig bestaar Musiken i Kakafonier, der stammer fra ufordøiet Grieg-Svendsen-Stil og slet Stemmeførelse».

Var det virkelig så slemt? Ikke om vi skal tro platen «Delius In Norway». I alle fall klinger musikken til «Folkeraadet» ikke så verst når Bergen Filharmoniske Orkester og dirigenten Andrew Davis presenterer den som en sammenhengende suite. Det er litt klang av Grieg her og der, kanskje også av Svendsen, men først og fremst er det inspirasjon fra samtidens tyske senromantikk. Uttrykket er svulmende, med tung orkestrering og store dramatiske effekter. Og variasjonene over «Ja, vi elsker» fungerer utmerket i sammenhengen.

Som tittelen forteller, tar platen for seg Delius-komposisjoner med tilknytning til Norge. I tillegg til «Folkeraadet» hører vi et verk fra 1892 inspirert av Ibsens dikt «Paa Vidderne» og «Eventyr» (1917) som er en slags musikalsk meditasjon over Asbjørnsens folkeeventyr. Disse større verkene er skrevet over en periode på opp mot tjue år, men det er betydelig musikalsk kontinuitet i dem, spesielt er inspirasjonen fra tysk musikk fra årene før århundreskiftet påtakelig. Det er noe uhåndgripelig, strømmende over musikken, ikke «uendelige melodier» som hos Wagner, men stadige bølger av korte fraser og et harmonisk underlag som hele tiden endrer karakter.

Disse større verkene kommer fort til å virke formløse og retningsløse. Og det er vel grunnen til at de ikke er så mye spilt i dag. Til gjengjeld rommer platen en rekke kortere stykker som gjerne kunne fortjene mer oppmerksomhet. Først og fremst «Prinsessen» og «En fuglevise», to diskrete orkestreringer av norske folkesanger som på platen blir storslått tolket av sopranen Anne Helen Moen. Men også «Sleigh Ride» og Delius’ fine orkestrering av Griegs «Brudefølget drager forbi». Pluss at vi får høre den populære, erkeengelske «On Hearing the First Cuckoo in Spring» – som viser seg å bygge på en norsk folketone.

     

Andrew Davis har lang fartstid når det gjelder Delius. Han dirigerer verkene med sikker hånd og respekt for partiturene. Og BFO kvitterer med solid orkesterspill.