Bergens Tidende, 09.04.2014
Delius In Norway
Ann-Helen Moen
Andrew Davis
Bergen Filharmoniske Orkester
Chandos
BFO finner frem glemte verk av Frederick Delius
Kapellmester Per Winge er
trolig den eneste norske dirigenten som noensinne er blitt beskutt av en kritisk
publikummer. Heldigvis bare med løst krutt, da.
Anledningen var at
Christiania Theater i 1897 satte opp «Folkeraadet», et satirisk stykke som
harselerte over norske politikere. Den engelske komponisten og
Norgesentusiasten Frederick Delius (1862-1934) hadde fått i oppdrag å skrive noe
mellomaktsmusikk. At han valgte å bruke «Ja, vi elsker» som gjennomgående tema,
ble ansett som en nasjonal fornærmelse. At han et enkelt sted spilte melodien i
moll, var dråpen som fikk begeret til å flyte over, i alle fall for attentatmannen,
en ung mann fra Flekkefjord.
I musikkmiljøet var
meningene delte. Grieg som var Delius’ nære venn og støttespiller, ble opprørt
over bruken av nasjonalsangen: «Tanken paa, for Anledningen at spille den i
Moll gjør mig omtrent sjøsyg!», skrev han i et brev.
Aftenpostens kritiker,
Otto Winter-Hjelm, var ikke spesielt plaget av dette med «Ja, vi elsker». Han
mente bare at musikken generelt sett var helt elendig: «Skal et saadant Stykke
illustreres med Musik, maa der et finere Vid og en meget mer formel Dygtighed
til, end Komponisten Fritz Delius raader over». Det var et par gode innfald rundt
omkring, «men væsentlig bestaar Musiken i Kakafonier, der stammer fra ufordøiet
Grieg-Svendsen-Stil og slet Stemmeførelse».
Var det virkelig så slemt?
Ikke om vi skal tro platen «Delius In Norway». I alle fall klinger musikken til
«Folkeraadet» ikke så verst når Bergen Filharmoniske Orkester og dirigenten
Andrew Davis presenterer den som en sammenhengende suite. Det er litt klang av Grieg
her og der, kanskje også av Svendsen, men først og fremst er det inspirasjon
fra samtidens tyske senromantikk. Uttrykket er svulmende, med tung orkestrering
og store dramatiske effekter. Og variasjonene over «Ja, vi elsker» fungerer utmerket
i sammenhengen.
Som tittelen forteller,
tar platen for seg Delius-komposisjoner med tilknytning til Norge. I tillegg
til «Folkeraadet» hører vi et verk fra 1892 inspirert av Ibsens dikt «Paa
Vidderne» og «Eventyr» (1917) som er en slags musikalsk meditasjon over Asbjørnsens
folkeeventyr. Disse større verkene er skrevet over en periode på opp mot tjue
år, men det er betydelig musikalsk kontinuitet i dem, spesielt er inspirasjonen
fra tysk musikk fra årene før århundreskiftet påtakelig. Det er noe
uhåndgripelig, strømmende over musikken, ikke «uendelige melodier» som hos
Wagner, men stadige bølger av korte fraser og et harmonisk underlag som hele
tiden endrer karakter.
Disse større verkene kommer
fort til å virke formløse og retningsløse. Og det er vel grunnen til at de ikke
er så mye spilt i dag. Til gjengjeld rommer platen en rekke kortere stykker som
gjerne kunne fortjene mer oppmerksomhet. Først og fremst «Prinsessen» og «En
fuglevise», to diskrete orkestreringer av norske folkesanger som på platen blir
storslått tolket av sopranen Anne Helen Moen. Men også «Sleigh Ride» og Delius’
fine orkestrering av Griegs «Brudefølget drager forbi». Pluss at vi får høre den
populære, erkeengelske «On Hearing the First Cuckoo in Spring» – som viser seg
å bygge på en norsk folketone.
Andrew Davis har lang
fartstid når det gjelder Delius. Han dirigerer verkene med sikker hånd og
respekt for partiturene. Og BFO kvitterer med solid orkesterspill.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar