Fest og alvor

Bergens Tidende, 07.09.2012

Verk av Walton, Dorman, Kleven og Elgar

Martin Grubinger og Manuel Hofstätter, perkusjon

Norman Perryman, kinetisk maling

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Underholdning for alle pengene da BFO og Andrew Litton åpnet konsertsesongen.

Det er ikke mange som kjenner og spiller William Waltons konsert-ouverture Scapino. Andrew Litton gjør. Han innspilte den i sin tid da han var sjefdirigent for Bournemouth Symphony Orchestra. I går hadde han tatt den frem igjen. Og satt den opp som første nummer da han og BFO åpnet sesongen i Grieghallen. Det er ikke vanskelig å forstå poenget. For dette er en liten musikalsk knallperle, sprengfull av skarpe kontraster og kraftige orkestereffekter. Festlig, bråkete, hektisk musikk. Som ble entusiastisk dirigert av Litton og presist og effektivt framført av BFO. En flott åpning av en flott kveld med underholdning for alle pengene

Festlighetene fortsatte med israelske Avner Dormans «Spices, Perfumes, Toxins!» – en konsert i tre satser for slagverkduo og orkester med sesongens residensmusiker, den østerrikske perkusjonisten Martin Grubinger, i tett samspill med sin landsmann, BFO-prekusjonisten Manuel Hofstätter. Verket som er skrevet i 2006, er en slags forsinket musikalsk postmodernisme som monterer effekter og grep sammen fra mange forskjellige tradisjoner – arabiske skalaer, spanskinspirert klanger og jazz- og rockrytmikk i en uhøytidelig blanding. Orkestersatsen er sparsom. For dette er et verk som først og fremst er beregnet til å sette perkusjonistene i sentrum og la dem briljere. Hva de gjorde. Til de grader. Med forrykende, ekvilibristisk og underholdende spill bortover uendelige mengder av slagverk i spennet fra marimba til gonggonger. Stor, stående applaus – og en skjev ragtime som ekstranummer med Litton som vikar på marimba.

Etter pausen ble stemningen litt mer alvorlig med Arvid Klevens tunge symfoniske dikt «Lotusland» fra 1922, et verk som i samtiden ble ansett som temmelig unorsk på grunn av sine åpenlyse sitater og referanser til Debussys impresjonisme. Og så var det tid til Edward Elgars Enigmavariasjoner – i en storslått, bred, robust tolkning med mørke, varme strykerklanger og fine detaljer i treblåsere og messingen. Variasjonene ble akkompagnert av bildekunstneren Norman Perryman med et psykedelisk lysshow som ble projisert opp på en skjerm bak orkestret. Det hadde vi ikke trengt. Elgars musikk har farger nok i seg selv.

Kritikk og politikk

Musikkommentar, Bergens Tidende, 24.02.2010

I boka «Et eget århundre, norsk orkestermusikk 1905-2005» forteller musikkviteren Øyvin Dybsand den triste historien om komponisten Arvid Kleven – en historie som vi repeterer i dag i forbindelse med utgivelsen av Klevens orkesterverk på plate.

Det er ikke vanskelig å bli grepet av denne historien: En ung, begavet musiker skriver verk inspirert internasjonale strømninger. Han kommer ikke langt i det ultrakonservative, norske musikkmiljøet. Han blir forfulgt, latterliggjort, stigmatisert av brutale kritikere som jager i flokk. Og dør i 1929 uten å ha gjort seg skikkelig gjeldende.

Den var den gangen – kunne man si. Den gangen, på 1920-tallet, var de musikalske frontene skarpere og debattklimaet tøffere. Og den gangen var også grensen mellom musikk og politikk mer flytende. De fleste av Klevens kritikere var ikke bare kritikere og journalister, de var selv komponister – og hadde egne, klare musikkpolitiske interesser i å utmanøvrere en talentfull konkurrent. I tillegg var mange av dem ikke bare nasjonalister i musikalsk forstand, de var det også på det politiske området – innflytelsesrike kritikere som Per Reidarson og David Monrad Johansen var for eksempel begge medlemmer av Nasjonal Samling på 1930-tallet og ble begge dømt i landssvikoppgjøret etter krigen.

Det er annerledes i dag. Eller er det?

De fleste moderne aviser har regler om inhabilitet som forhindrer de verste rollesammenblandingene. Og minefeltet der musikk og politikk møtes, er blitt grundig demontert i takt med at den såkalte samtidsmusikken spiller en stadig mindre rolle i kulturlivet. I dag er det neppe noen nasjonalistisk innstilt kritiker eller kulturjournalist som for alvor ville hevde at norsk identitet er truet fordi en eller annen komponist skriver musikk inspirert av tyske Helmut Lachenmann eller franske Pierre Boulez. 

På den annen side er det selvsagt framdeles politikk i kritikken. Ikke partipolitikk i tradisjonell, bokstavelig forstand. Men kulturpolitikk. For kritiske vurderinger av verk eller framførelser er sjeldent «rene». I enhver vurdering av estetiske objekter ligger det et normativt moment. Noen ganger er det ganske åpenlyst – som når tidligmusikkens ayatollaer fordømmer barokkinnspillinger som avviker fra den rette lære. Men også i mer avdempet formulerte vurderinger ligger det, uten at kritikerne kanskje vil det, kulturpolitiske utsagn. Utsagn om hva slags musikk som bør fremmes og hva som bør fortrenges.

En merkelig, fremmed fugl

Bergens Tidende, 24.02.2010

Lotusland

Symfoniske verk av Arvid Kleven

Susanna Mälkki, dirigent

Stavanger Symfoniorkester

BIS

Et stykke fortrengt, norsk musikkhistorie

Portrettfotografiet er tatt en gang på 1920-tallet. Den unge mannen ser bort. Blikket er innadvendt, drømmende, kanskje melankolsk. Hans navn er Arvid Kleven. Og for oss som ser det gamle bildet i dag og kjenner historien hans, rommer det liksom et forvarsel om kommende trengsler.

Kleven var født i 1899. Bare 19 år gammel ble han ansatt som fløytist i Nationaltheatrets orkester i Kristiania, og året etter, i 1919, ble han solofløytist i det nyopprettede Filharmonisk Selskaps orkester, en stilling han hadde resten av sitt korte liv. Han døde av giktfeber i 1929, knapp 30 år gammel.

Kleven var ikke bare fløytist, han var komponist. Stort sett selvlært. Og en merkelig, fremmed fugl i 1920-tallets ultranasjonalistiske, norske musikkmiljø.

Hans første orkesterverk, det symfoniske diktet «Lotusland», som er skrevet i 1922 under et opphold i Paris, låner fritt fra Debussys «Forspill til en fauns ettermiddag», men har også referanser til senromantisk orkestermusikk. Verket ble relativt godt mottatt av kritikerne, men heretter var det slutt. I de følgende verkene – «Skogens søvn» (1923), «Symfonisk fantasi» (1926) og 1. sats av den ufullendte «Sinfonia libera in due parte» (1927) – var Kleven inspirert av sentraleuropeisk modernisme, og musikken ble nådeløst slaktet av rasende, konservative kritikere som mente den rett og slett var «unorsk».

Musikken hans ble fordømt og fortrengt. Men fortrengningen var ikke grundig nok. Nesten hundre år etter begynner musikken å dukke opp igjen. Simax utga «Lotusland» og «Skogens søvn» i 1996. Og «Symfonisk fantasi» og «Sinfonia libera in due parte» som har ligget urørt siden Kleven døde, er blitt rekonstruert av fagottisten Robert Rønnes fra Stavanger symfoniorkester på grunnlag av gammelt notemateriale.

Nå er alle de fire orkesterverkene samlet på en BIS-plate, innspilt av Stavanger symfoniorkester i 2005 under Susanna Mälkki myndige ledelse. Det er en god plate, en god anledning til å høre et stykke fortrengt norsk musikkhistorie og til å følge en ung begavet komponist som kjemper med å finne sitt eget uttrykk. Det skjer en rivende utvikling i disse fire verkene: På bare fem år beveger Kleven seg fra franskinspirert impresjonisme til et sterkt, ekspressivt uttrykk i slekt med samtidige modernistiske og atonale tendenser på kontinentet. Samtidig er det tydelig at musikken hans ennå ikke har funnet sin endelige form. Det er flott instrumentasjon og imponerende klangbeherskelse i alle verkene, men det er også ujevne avsnitt der originale ideer kolliderer med mer tradisjonelle løsninger.

Det er selvsagt nytteløst å spekulere på slikt, men likevel: Hvordan mon norsk musikkhistorie ville sett ut om Kleven ikke var død i 1929?