Musikk og ideologi

Musikkommentar, Bergens Tidende, 20.02.2008

Husker dere scenen i Manhattan Murder Mystery der Diane Keaton vil trekke Woody Allen med i operaen? Han forklarer: «Jeg tåler ikke å høre for mye Wagner, vet du. Da begynner jeg å få trang til å erobre Polen». 

Hvorfor er dette morsomt? Hadde han sagt at han ble oppflammet av å høre Hitler i radioen, eller at han ble antisemitt etter å ha sett filmen Jud Süss – da ville vi ikke ha ledd. Slike utsagn ville vært sannsynlige, ikke morsomme. Replikken om Wagner og Polen er derimot morsom fordi den er usannsynlig, fordi alle skjønner at man ikke kan trekke så bastante forbindelser mellom musikk og ideologi og politikk som Woody Allen her antyder.

Når folk fremdeles diskuterer om det er fascistiske trekk i Hamsuns romaner, skyldes det at det faktisk er noe å diskutere der, noe å ta tak i: Verkene formulerer meninger og holdninger som kan tolkes i den ene eller andre retningen. Tekster er, på samme måte som filmer og bilder, meningsbærende utsagn – som blant annet kan brukes til å overtale folk til å gå i krig eller til å bli antisemitter.

Musikk fungerer ikke slik. Musikk bærer ikke meninger. Det er derfor enhver diskusjon om musikk og ideologi rask kommer til å dreie seg om noe annet – om det som ligger utenom musikken. Om komponistens personlige holdninger for eksempel. Eller om de tekstene som er skrevet til eller om musikken. Eller om de ulike sosiale sammenhengene som musikken har fungert i.

De siste ukenes avisdebatt om Geirr Tveitt er et eksempel på dette. Hva handlet den om? Om Tveitts rasetenkning, om hans hedenske livssyn, om hans forhold til Deutsche Glaubensbewegung, om hans jobb som Statens musikkonsulent i begynnelsen av 1940-tallet osv. Alt dette er selvsagt viktig for å forstå Tveitt som person. Men er det også nødvendig for å forstå musikken hans? Noen av debattantene var fristet til å svare nei – nettopp fordi musikk er noe annet enn tekst, noe annet enn meninger, begrep, argument.

Likevel, selv om musikk ikke har meningsinnhold, så skrives den ikke uavhengig av den meningsverden vi alle lever i. Ethvert musikalsk verk er preget av komponistens personlige bakgrunn og av de sosiale og ideologiske sammenhengene det er komponert inn i.

Wagners musikk kan neppe få noen til å ville erobre Polen. Og man blir verken nasjonalist eller hedning av å høre Tveitts musikk. Men man forstår den nå en gang bedre – og man blir kanskje også en bedre lytter – hvis man kjenner de ideologiske strømningene som fikk Tveitt til å foreta sine personlige og kunstneriske valg. De valgene som resulterte i denne særpregete musikken.