Bedriftsdemokrati

Bergens Tidende Morgen, 07.04.2001

Verk av Brahms, Schumann og Beethoven

Solist: Antonio Meneses, cello

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Simone Young og BFO med storslått tolkning av Beethovens 3. symfoni.

Det er ikke helt enkelt å være Simone Young. I Bergen. Hun forstår for eksempel ikke det særlige norske bedriftsdemokratiet – dette var i det minste direktør Reitans stadige omkved under bruduljene i januar. Og kanskje har han rett. Kanskje Young som kunstnerisk leder slett ikke forstår hvorfor avgjørende kunstneriske beslutninger nødvendigvis må tas ved håndsopprekning i Harmoniens møterom. Til gjengjeld forstår hun så mye annet. Blant annet den særlige, og ikke helt uvesentlige, formen for bedriftsdemokrati som består i å få hundrede forskjellige musikere med hundrede forskjellige oppfattelser av saken til å bli enige og samarbeide om å skape stor musikk for et lydhørt, entusiastisk publikum. Den kunsten mestrer hun til fulle.

Torsdag kveld demonstrerte hun det. Igjen. Denne gangen med Brahms' Tragisk Ouverture, og først og fremst med en storslått tolkning av Beethovens 3. symfoni. Det var i dette verket Beethoven etablerte det som skulle bli det symfoniske idealet både for ham selv og for hele det 19. århundre: en stor, sammenhengende form, musikk som en langsom vekstprosess med tematisk og følelsesmessig kontinuitet gjennom fire lange satser. 

I tolkningen på torsdag gikk Young og Bergensfilharmonikerne inn til kjernen av denne formen. I de to første, tunge satsene var det grundig utarbeiding av alle nyanser og musikalske muligheter i Beethovens grunnmateriale; i tredjesatsens scherzo var det poengtert allegro og skarpe piskesmell; og i sistesatsen kom da det man alltid venter på hos Beethoven, den endelige transcendensen, det tidspunktet da musikken bryter igjennom og gjenoppstår på et nytt nivå.

Den gamle musikkhistorikeren Donald Tovey mente at Beethovens musikk er oppbyggelig. En slik kveld forstår man nesten hva han mente.

Og i tillegg hadde Young da med seg den fine cellisten Antonio Meneses som solist i Schumanns cellokonsert. Vanligvis spilles denne konserten av sterkt ekspressive cellister med forankring i Rostropovich-tradisjonen. Meneses minner mer om Pierre Fournier, celloens franske elegantier. Han er en stor tekniker, spiller med lys, slank tone og fraserer omhyggelig og egalt. Derfor ble det en annerledes, men først og fremst en selvstendig, gjennomlyst og opplysende tolkning av Schumann-konserten. Vi ser frem til å høre Meneses igjen i Bergen.