En klassiker

Bergens Tidende Morgen, 11.11.1999

Verk av Cecilie Ore, György Ligeti, Philippe Hurel og Asbjørn Schaathun

Siri Torjesen, sopran

Pierre-André Valade, dirigent

BIT 20 Ensemble

Autunnale

Håkonshallen

BIT20 Ensemble på Autunnalen med overbevisende tolkning av Ligetis Kammerkonsert

Hvis samtidsmusikken overhodet har en klassiker, må det visst være György Ligetis «Kammerkonsert for 13 instrumenter» fra 1970. Det er blitt til ganske mange plateinnspillinger gjennom årene. Og man hører ofte verket i de vanlige konsertsalene. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor: Dette er effektiv, velproporsjonert musikk, et verk med helt innlysende kammermusikalske kvaliteter. Det er ikke tilfeldig at Kammerkonserten er blitt karakterisert som en indirekte hyllest til Alban Berg, den mest utadvendte av høymodernismens frontfigurer.

At BIT 20 Ensemble kjenner denne musikken fra innsiden, og liker å spille den, vet vi fra før. På tirsdagens Autunnale-konsert i Håkonshallen demonstrerte de det igjen, denne gangen med en nydelig, overbevisende tolkning dirigert av Pierre-André Valade. Uansett at verket stammer fra Ligetis såkalt mikropolyfone periode hvor han konstruerer musikken sin med mekanisk systematikk og bygger opp tette lag av irregulære, repetitive mønstre, ble resultatet i BIT20's versjon likevel luftig og gjennomsiktig, nettopp et «klassisk» kammermusikalsk satsbilde, en slags musikalsk demokrati med 13 instrumenter i svevende, innbyrdes balanse. I en fremførelse som kan måle seg med de beste på platemarkedet.

Kveldens andre hovedverk var Asbjørn Schaathuns «Triplis+». Vi hørte sist denne skeive Schubert-fantasien for sopran og kammerensemble under årets Festspill med Cikada og Hilde Torgersen. På tirsdagens konsert kunne man av og til lure på om dette er et «work in progress», om Schaathun kanskje har jobbet videre siden sist og endret på saker og ting. I BIT 20's versjon virket verket i alle fald betydelig mer voldsomt og røft enn vi husker det fra før, noe som formentlig ikke minst skyldes sopranen Siri Torjesen som tilførte kveldens tolkning en flott, rå ekspressivitet, uansett at hun intonasjonsmessig beveget seg betenkelig nær stupet et par ganger. 

Musikk for neste årtusen

Bergens Tidende Morgen, 08.11.1999

Verk av Murail, Vaage, Jarell, Ore og Hurel

Pierre-André Valade, dirigent

Ensemble Court-circuit

Autunnale

Håkonshallen

Flott åpning av Autunnalen. Cecilie Ore presenterer nytt, spennende verk.  

På slutten av 50-tallet hadde den musikalske modernismen malt seg opp i et hjørne. Det var nå mulig å skape gjennomregulerte musikalske forløp av hittil ukjent kompleksitet, men de nye, systematiske komposisjonsteknikkene genererte sjelden former som kunne fattes umiddelbart, i lyttesituasjonen, i konsertsalen.

I de førti år som er gått siden da, har samtidsmusikken levd med dette problemet, dette spørsmålet: Hvordan forsone indre musikalsk logikk og høyt oppdrevet systematikk med kravet om hørbar musikalsk form? Den siste Autunnale i dette årtusen er en glimrende anledning til å fundere litt over dette problemet. På lørdagens flotte åpningskonsert med det glimrende franske Ensemble Court-circuit under ledelse av Pierre-André Valade fikk vi presentert noen mulige svar.

Vårt bysbarn Knut Vaage var representert med «Transit», et verk der korte musikalske begivenheter settes opp som markante fargepletter mot en lavmælt, nesten vegeterende bakgrunn. Hos Vaage er kravet om streng form fortrengt til fordel for mer «uformelle», nærmest «maleriske» løsninger. Slik det også var tilfellet i flere andre av kveldens verk. Sveitsiske Michael Jarell har f.eks. gjennom snart tyve år arbeidet på «Assonances», en åpen syklus, hvor de enkelte verkene er forbundet tematisk eller klanglig. Fra denne musikalske skisseboken hørte vi nummer seks fra 1991, et litt ubesluttsomt verk preget av stor klangrikdom. Også i «... à mesura» av franske Philippe Hurel er klangen det primære, mens det formelle forløpet her styres relativt tradisjonelt via dynamiske buer, rytmiske repetisjoner, eller rett og slett av generalpauser.

Med fare for å bli beskyldt for sjåvinisme må denne anmelderen konstatere at kveldens store opplevelse var av norsk fabrikat – urfremførelsen av Cecilie Ores «Nonquam non» for strykere og treblåsere. «Nonquam non» er latinsk for «ikke aldri» og bak denne finurlige, på én gang bekreftende og benektende, tittelen gjemmer det seg et kompromissløst verk som ikke på noen måte gir ved dørene: en kompleks lydskulptur hvor enerverende, vibrerende avsnitt preget av dissonantiske strykerglissader veksler med kortere, mer samlede, mer markerte avsnitt i en lang, seigtflytende musikalsk bevegelse.

Uansett at man som uforberedt tilhører i salen ikke har en jordisk sjanse for å fatte satsens kompleksitet der og da eller den komposisjonsteknikken som har produsert den, så hører øret med en gang at dette er stor musikk – musikk hinsides alle vanlige forestillinger om hva musikk er, kan eller bør være. Et verk i klassisk forstand:  fysisk materiale formet av indre nødvendighet, drevet av sin egen logikk. Musikk for det neste årtusen?