Æresdrap

Bergens Tidende Morgen, 26.01.2002

Guiseppe Verdi: Rigoletto

I hovedrollene: Ole Jørgen Kristiansen (Rigoletto), Hilde Haraldsen Sveen (Gilda) og Henrik Engelsviken (Hertugen).

Dirigent: Terje Boye Hansen

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Filharmoniske Kor

Grieghallen

Den Norske Opera i Grieghallen med flott, konsertant versjon av Verdis Rigoletto.

En far sperrer sin datter inne for å beskytte hennes dyd. Hun forelsker seg og har en affære med en ung mann som viser seg å være en troløs Don Juan. Den rasende faderen vil hevne datterens tapte ære. Han hyrer en profesjonell hitman til å slå den unge mannen i hjel, men datteren legger seg imellom og lar seg drepe i stedet.

Nei, dette er ikke en historie om kurdiske æresdrap, dette er handlingen i Verdis opera Rigoletto som Den Norske Opera gjester Bergen med i disse dagene. Og nettopp i disse dagene er det kanskje bra å bli minnet om at æresdrap bestemt ikke er noe ukjent fenomen Verdii den europeiske kulturen.

Selvom det er 150 år siden at Verdi og hans librettist Francesco Piave skrev dette stykket, og selvom den grunnleggende problemstillingen umiddelbart virker forrykt sett med moderne øyne, så bevarer operaen fremdeles sitt grep om publikum. Det interessante ved den er nettopp at den med musikalske og psykologiske midler tvinger tilskueren inn i ganske ubehagelige og tvetydige posisjoner i forhold til dette drapet. For Rigoletto, faderen, er jo faktisk ikke skurken i stykket, han er den lidende, tragiske helten, en person som tydeligvis treffer et feil valg, gjør noe galt og utløser en serie forferdelige konsekvenser, men en person vi like fullt må føle sympati med og hvis handlemåte vi må forstå hvis operaen skal gi noen mening. På samme måte som vi må forstå at datteren Gildas død er selvvalgt, et nødvendig offer som må til for å sone faderens handlinger.

Hvordan Den Norske Opera hadde tenkt seg å gestalte og tolke disse kompliserte, moralske spørsmålene, er det vanskelig å si noe konkret om, for som kjent ble det, av ullne økonomiske grunner, en konsertversjon vi fikk i Bergen. Men, skynder vi oss å legge til, en veldig bra konsertversjon, med Terje Boye Hansen i spissen for BFO i en stram, presis tolkning av Verdis flotte orkestersats.

Og selvom det musikalske uttrykket selvsagt sto enda mer i fokus enn i vanlige operasammenhenger, så kunne man faktisk også av og til ane konturene av den bagvedliggende dramatiske tolkningen i Grieghallen på torsdag. I hvert fald var det denne kvelden Ole Jørgen Kristiansen som helt suverent dominerte fremførelsen, en sterk og kompleks Rigoletto, velsyngende, med fin karakterisering av figurens mørke sider. Ved sin side hadde han Hilde Haraldsen Sveen som Gilda, en ung, smidig stemme som imponerte med flotte koleraturer i de sentrale ariene, men som kanskje av og til ble litt for blek i samspillet med Rigoletto og Henrik Engelsvikens utadvendte Hertug. I de viktige rollene som leiemorderen Sparafucile og hans søster merket vi oss Magnus Baldvinsson og Anna Einarsson, han en bunnsolid bass, hun en strålende, dramatisk alt.

Når det kommer til stykket

Bergens Tidende Morgen, 14.11.1999

Sera av Henrik Hellstenius.

Libretto: Axel Hellstenius.

I rollene: Toril Carlsen, Anne-Lise Berntsen, Jerker Dahlin, Ketil Hugaas.

BIT 20 Ensemble dirigert av Pierre-André Valade

Regi: Morten Cranner

Scenografi: Nils Olav Bøe

Opera Vest og Den Norske Opera

Autunnale

Danseteateret

Bergenspremiere på Henrik Hellstenius' «Sera». Velklingende samtidsmusikk for kammerensemble, fire solister og tape

Gud er ikke død, slik Nietzsche hevdet. Han er bare forkjølet og derfor litt fjern. Hans sendebud, den demoniske engelen Lilith, går omkring nede på jorden og samler inn alle verdens lyder. Hun vil ha orden og kontroll, men motarbeides av den snille engelen Sera som drar den snille DJ'en Abel inn i konflikten. Konflikten tilspisses, Lilith dreper Abel, Gud tar seg sammen og griper inn.

Det er den nye norske operaen «Sera» vi snakker om. Ideen har brødrene Hellstenius bearbeidet og utviklet i Kulturkobleriet som midt på 90-tallet var Norsk Kulturråds forum for utvikling av ny norsk musikkdramatikk. Resultatet av anstrengelsene presenteres i disse dager på Danseteateret av Opera Vest og Den Norske Opera i samarbeid med bl.a. Den Nationale Scene og Autunnalen.

Mange gode krefter har altså vært involvert i dette prosjektet, og det er da også vellykket i mange henseender. Først og fremst konstaterer vi at Henrik Hellstenius har skrevet et stykke velklingende samtidsmusikk for kammerensemble, fire solister og tape.

Stilen er vennlig, moderat med bra utnyttelse av erfaringer fra både den klassiske modernismen og den mer spøkefulle delen av de siste tiårenes postmodernisme, bl.a. med velfungerende musikalske sitater og med imiterte scratch- og sampling-effekter i Abels parti. På Bergenspremieren ble musikken presentert i en glimrende, lydhør fortolkning av BIT 20 Ensemble under ledelse av Pierre-André Valade. Blant solistene var det generelt bra prestasjoner, spesielt imponerte Toril Carlsen med en flott, overbevisende fremførelse av Seras parti.

Scenografen Nils Olav Bøe har konstruert en enkel, men meget effektiv ramme og bidrar underveis med visuelle kommentarer og flotte romlige effekter ved hjelp av projeksjoner fra en videokanon. Og regissøren Morten Cranner? Jo da, han har gjort alt hva han kunne for å sparke scenisk liv i stykket, gjøre det til opera, eller i de minste til musikkteater. Han og sangerne er kommet ganske langt på veien, men det har bestemt ikke vært noen lett jobb.

For handlingen er i utgangspunktet syltynn, nesten uten muligheter for fysisk, dramatisk gestaltning. Og det er her de egentlige problemene ligger i dette store samarbeidsprosjektet: Sera er tenkt som en opera, presenteres som en opera, men er i realiteten et oratorium, et stykke for orkester og stemmer, et stykke hvor det meste er tekst, tale, omtale, monolog, et stykke hvor alt sies, må sies, må sies igjen, og så gjentas tre-fire ganger mer. Og uansett hva brødrene Hellstenius selv måtte finne i denne snakkesalige, leddløse teksten av dype tanker om samfunn og kaos og mangfoldighet og menneskets situasjon i vår tid og slikt (se intervju i BT 12.11), så kan det vanskelig skjules at librettoen egentlig ikke har så veldig mye å fortelle. Når det kommer til stykket.