Komedie og ironi

Bergens Tidende 25.05.2012

Georg Friedrich Händel: Xerxes

Regi: Stefan Herheim

Musikalsk ledelse: Konrad Junghänel

Chorsolisten der Komischen Oper Berlin

Orchester der Komischen Oper Berlin 

Grieghallen

Strålende oppsetning av Händels opera Xerxes åpner Festspillene

De hadde en del problemer, perserkongen Xerxes og hans folk. Om vi skal tro Händels opera som åpnet Festspillene på onsdag.

Xerxes skal giftes med Amastre.  Amastre elsker Xerxes. Xerxes elsker Romilda. Romilda elsker Xerxes’ bror Arsamene som også elskes av Romildas søster Atalanta. Forvirret? Det blir verre.

På Händels tid ble Arsamene sunget av en mezzosopran og Xerxes av en kastrat som i dag erstattes av en mezzosopran. Med andre ord: alle fem hovedroller, menn som kvinner, synges av kvinner. Pluss at en kvinne, Amastre, forkler seg som mann underveis, og en mann, tjeneren Elviro, forkler seg som kvinne. Forvirret? Det blir verre.

Handlingen er stappfull av intriger og usannsynlige forvekslinger. Likevel er dette ikke en forvekslingskomedie. Det er en opera seria, en opera av det alvorlige slaget, om konger og helter, ære, kjærlighet, makt og svik. Og samtidig en opera der hele handlingen formidles via enkeltstående, virtuose arier, sunget i frontalstil mot publikum i salen som shownumre i forventning om stormende applaus og da capo-rop.

I våre dager er det vanskelig, kanskje umulig, å ta Händels operaer alvorlig. Man setter dem vanligvis opp som komedier eller farcer. I oppsetningen fra Komische Oper Berlin gjør Stefan Herheim også det. Og han gjør det bedre enn de fleste.

Sammen med scenografen Heike Scheele og kostymedesigneren Gesine Völlm har han gjenskapt et barokkteater med dreiescene der bildene veksler i et salig miks av landlige idyller, solkongens hoff og Hogarths London. Og inne i dette teater i teateret utfolder da handlingen seg – høyt og lavt mellom hverandre. Store karikerte tragiske utbrudd i den helt høye stil blandet med lavkomikk og genitale vitser over en lav sko.

Det er morsomt, det er underholdende. Og imponerende. Ikke bare på grunn av de visuelle gags som kommer på løpende bånd, men fordi denne oppsetningen musikalsk sett fungerer så fint. Det er et strålende ensemble Herheim har med seg. Alle de store rollene, med Stella Doufexis i spissen som Xerxes, synges med imponerende teknikk og fin sans for Händels deklamerende stil, så flott at det nesten blir urettferdig å fremheve at Karolina Gumos er en spesielt vakker og uttrykksfull Arsamene, at Karolina Gumos synger lillesøster Atalanta med et fint snev av barnslig tross og at Hagen Matzeit som Elviro imponerer når han ubesvært går fra baryton til falsett når han skal illudere en kvinne.

I orkestergraven sitter barokkeksperten Konrad Junghänel og får Orchester der Komischen Oper Berlin til å spille som et skikkelig tidligmusikkensemble – med lett, elegant, delikat klang og elastisk rytmikk.

Stefan Herheim har ved flere anledninger snakket om kynismen i Xerxes. Og når fem personer i tre timer forsøker å bedra hverandre på alle mulige måter, blir det selvsagt en del kynisme. Men han og ensemblet klarer også å balansere fremførelsen slik at man tvers gjennom all lavkomikken og karikaturene faktisk tror på de store følelsesutbruddene inn i mellom. Og han legger av og til en slags moderne ironi inn over det gamle stykket. For eksempel til aller sist: Etter at alle konfliktene har funnet en helt utroverdig løsning, lar han koret gå frem til rampen og synge at freden har senket seg og hjertet fylles av glede. Kan man nå tro på det? Er det alvorlig ment? Vi forlater Grieghallen med tvil i sinn.