Vokalt festfyrverkeri

Bergens Tidende, 05.06.2014

Händel i Italia

Julia Lezhneva, sopran

Aapo Häkkinen, dirigent

Helsinki Barokkorkester

Festspillene

Håkonshallen

Møte med Julia Lezhneva, tidligmusikkens hotteste navn

Tirsdag kveld var vi på musikalsk reise med Aapo Häkkinen og Helsinki Barokkorkester. Vi dro til Italia og gikk i den purunge Händels fotspor. Det var der, i de italienske storbyene i årene omkring 1710, han lærte seg å skrive opera. Underveis lærte han også et og annet om instrumentalmusikk. Og «italiensk» instrumentalmusikk var det mye av denne kvelden i Håkonshallen. En femsatset concerto grosso, to ouverturer, en sonata, en aria – alt spilt lett og elegant etter tidligmusikken store bok, med swingende, rytmisk elastisitet, spenstige strykere, syngende oboer og smellende, metalliske naturhorn. Alt i alt: et fint møte med et godt barokkorkester.

Men det var ingen tvil om hva som var kveldens hovedattraksjon: den unge, russiske sopranen Julia Lezhneva – som siden gjennombruddet i 2010 har sunget seg inn på de internasjonale operascenene i roller fra Mozart til Donizetti.

Årsaken til at Lezhneva også er tidens hotteste navn i tidligmusikkuniverset, demonstrerte hun med en gang i «E tal mi lascia?», den rasende Florindas arie fra Händels opera Rodrigo – som ble sunget med flammende koleratursalver, med overjordiske triller og forsiringer og med total beherskelse av alle vokale uttrykksmidler. Og så etterpå, etter det store fyrverkeriet, dempet Lezhneva stemmen sin ned og sang resitativ og arie fra motetten «Saeviat tellus inter rigores», renferdig, angelisk, en inderlig bønn om fred.  

I løpet av kvelden fikk vi anledning til å oppleve Lezhneva både i kirkemusikk og i utdrag fra Händels italienske operaer og oratorier. Stemmen hennes karakteriseres vanligvis som en lys, lyrisk sopran. Men den er så mye mer. Den spenner fra et varmt, uttrykksfullt mezzo-register til det mest eksplosive, dramatiske uttrykket i høyden. Og teknikken hennes er perfekt over hele registeret. I noen av de lange koleraturutbruddene virket det som om hun enn ikke trengte å puste. Hun synger glassklart, uten vibrato. I høyden klinger hun noen ganger som et blåseinstrument, en fløyte eller en trompet. Og i duett med den uttrykksfulle oboisten Jasu Moisio var det til tider vanskelig å høre hva som var hennes stemme og hva som var instrumentet hans.

Det ble en av de helt store kveldene i Håkonshallen. Lezhneva rammet oss hardt. Ikke bare med sin overlegne teknikk. Men også – kanskje først og fremst – med sin musikalitet og sublime fraseringskunst. Og så fordi hun sang med en ukunstlet, naturlig og smittende begeistring for alt det vakre hun klarte å få til med denne fantastiske stemmen.