En dansk outsider

Bergens Tidende, 11.06.2014

Rued Langgaard: String Quartets, Vol. 1 & 2

Nightingale String Quartet

Dacapo

Friske, spenstige innspillinger av glemte strykekvartetter

I 1913 urfremførte Berlinersymfonikerne en symfoni av en 19 år gammel dansk komponist. Christian Sinding som var til stede på konserten, sa etterpå at her hadde Danmark en sønn som burde tas alvorlig.  Men uansett hva Sinding mente, oppnådde denne komponisten aldri å bli anerkjent i sitt fedreland.

Hans navn var Rued Langgaard. Han var født i København i 1893. Moren som var pianist og musikkpedagog, ga ham klaverundervisning. Han debuterte som organist da han var 11, og fikk et orkester- og korverk oppført da han var 14. Men kritikerne likte ikke hva de hørte. Og han måtte altså til Tyskland for å få urfremført sin første symfoni.

Etter første verdenskrig ble musikken hans igjen fremført i Tyskland, men interessen ebbet ut. Og i Danmark ble han frosset ut. Han søkte i årevis stillinger som kirkeorganist, men måtte vente helt til 1940 før han, 47 år gammel, ble utnevnt til domorganist i Ribe. Da han døde i 1952, etterlot han seg 431 komposisjoner, de fleste i manuskript. Bare en brøkdel av dem var noensinne blitt spilt offentlig. 

Det er personlige grunner til denne triste skjebnen. Langgaard var sær, upraktisk, sosialt ubehjelpsom. Men det var også viktige, musikalske grunner: Han ble i sin samtid oppfattet som dypt konservativ. Han skrev i et seinmodernistisk tonespråk og var dermed i utakt både med de modernistiske strømningene og med Carl Nielsen, periodens sentrale danske komponist.     

Siden Langgaards død er hans oversete musikk blitt gjenoppdaget i flere omganger. På 1970-tallet rettet interessen seg først og fremst mot hans store orkester- og korverker, men etter hvert ble også noe av kammermusikken dradd frem, både på konserter og på plate. Og på 2000-tallet har det vært en ny bølge. Alle hans symfonier ble innspilt i 2007. Og for tiden er den danske Nightingale String Quartet i gang med å innspille hans åtte strykekvartetter. To plater er allerede utkommet, en tredje er underveis. 

Langgaard skrev disse strykekvartettene da han var i 20-åra. Senere reviderte han dem ustanselig, han stokket om på satser, flyttet dem til nye verk, endret nummereringene osv. Manuskriptene hans er enhver historikers mareritt, men musikken som gjemmer seg i dem, er spretten og spenstig.

Jo da, kvartettene har seinromantiske trekk, men de er alt annet enn konservative og tilbakeskuende. Hørt i dag virker de nærmest som postmoderne collager, stappfulle av musikalske begivenheter, av erindringer, naturstemninger, visjoner, tanker, sitater.

De fire danske nattergalene kaster seg uforferdet ut i denne musikalske mangfoldigheten.  De spiller røft, sterkt med en rå klang som matcher verkenes forrevne, ekstreme uttrykk. De understreker den bankende rytmikken og de eksentriske kollisjonene i materialet. Og de får frem Langgaards musikalske stormannsgalskap, hele denne ustyrlige, ville oppfinnsomheten som han var ute av stand til å stappe inn i et vanlig, pent kvartettformat.

Utgivelsen er en musikkhistorisk bedrift. Og en musikalsk triumf. Jeg vover terningkast seks og gleder meg til siste bind i serien utkommer.