Alban Gerhardts intense dager

Bergens Tidende, 23.09.2009

Prokofiev: Cellokonsert og Symfony-konsert

Alban Gerhardt, cello

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Hyperion

Dette må bli en vinner på platemarkedet

Forholdet mellom Prokofievs konsert for cello og orkester (op. 58) og hans Symfonikonsert for cello og orkester (op.125) er ikke helt enkelt. Opusnumrene ligger ganske langt fra hverandre, men egentlig er det snakk om to versjoner av samme verk. Cellokonserten hadde premiere i 1938, den ble en fiasko, og partituret ble aldri utgitt. Ti år senere oppdaget Rostropovitsj den og begynte å spille en utgave med klaverakkompagnement. Han fikk etter hvert overtalt Prokofiev til å se på den igjen. Og med Rostropovitsj som cellokonsulent gikk Prokofiev da i gang med et større revisjonsarbeid. Resultatet ble Symfoni-koncerten som først fikk premiere etter Prokofievs død i 1953.

Symfoni-konserten er best kjent, både i konsertsalene og på platemarkedet, men nå kommer da denne Hyperion-platen med den spreke, tyske cellisten Alban Gerhardt og BFO og gir oss anledning til å høre og sammenligne de to verkene.

Platen er innspilt i Bergen i løpet av seks dager i september i fjor. Gerhardt forteller på bloggen sin om intense arbeidsdager med få pauser mens han og orkestret øvde og spilte inn en sats om gangen. Han hadde lært verkene for sent og måtte finpusse solostemmen under innspillingen og måtte i tillegg øve seg på neste dags oppgaver. Han spilte om lag åtte timer om dagen, skriver han – ikke lette celloøvelser, men «de mest intense og krevende ting jeg noensinne har måttet jobbe med». Da han kom hjem til Berlin igjen, hadde han tapt tre kilo.

Man kan nesten høre hans anstrengelser på platen. Man merker utfordringene som cellostemmen står overfor og hans arbeid med å løse dem. Og merker hvordan arbeidet bærer frukt. Det er en syngende intensitet i musikken fra celloens første høyspente entré henover den markerte orkestersatsen i opus 58 frem til den aller siste takten i opus 125.

Samtidig er det som om cellokonserten presser frem en omveltning av forholdet mellom de to verkene. De har selvsagt mye musikalsk stoff til felles, men den gamle cellokonserten klinger i Gerhardts versjon betydelig mer frisk og original enn den etterfølgende Symfony-konsert og får det yngre verket til å virke mer fargeløst og mer enkelt enn det kanskje egentlig er.

Andrew Litton og BFO gir Gerhardt en flott innramning i begge verkene. Dette er en type musikk som sjefsdirigenten selv liker veldig godt, og som orkestret spiller med rytmisk nerve, skarpe aksenter og presis klangbehandling. Dette må bli en vinner på platemarkedet.

En helt annen verden

Bergens Tidende, 11.01.2008

Verk av Odd Grüner-Hegge, Prokofiev og Tsjaikovskij

Alban Gerhardt, cello

Dirigent: Alan Buribayev

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Et møte med den eventyrlige tyske cellisten Alban Gerhardt

Når det gjelder Prokofievs «Sinfonia Concertante», er det vanskelig å komme utenom Rostropovitsj. Verket er dedikert til ham. Han var dypt involvert i tilblivelsen. Og med sine høyspent dramatiske fremførelser bestemte han hvordan generasjoner av cellister etter ham kom til å tolke verket.

Og så kommer da unge, tyske Alban Gerhardt inn i Grieghallen, setter seg ned med celloen sin og åpner et helt nytt verk, en helt annen verden. For i hans tolkning var det ikke mye høystemt patos å høre. Han spilte verket slik tittelen egentlig tilsier – som en underholdende, konserterende symfoni der han noen ganger var en av gutta og lot cellostemmen smelte inn i orkesterklangen, og andre ganger slo til med musikalske overraskelser og frekke grep, med et ungdommelig rytmisk trøkk og en helt eventyrlig teknikk. Det er lenge siden det har vært så mye elektrisitet i Grieghallen. 

Det ble klappsalver. Det ble ekstranummer – den krevende førstesatsen fra Bachs sjette solosuite. Det ble pause. Og etter pausen, da BFO gikk i gang med Tsjaikovskijs første symfoni – hvem satt da på bakerste rekke i celloseksjonen og spilte med som menig orkestermedlem? Alban Gerhardt. For en musiker! For en spilleglede!

At det ble en flott avslutning på kvelden, skyldes nok ikke bare at Alban Gerhardt var med. Alan Buribayev, kveldens glimrende dirigent, hadde godt grep om både partitur og orkester. Og BFO spilte Tsjaikovskijs symfoni nettopp slik den bør spilles – frisk og spenstig. Hvis det fortsetter slik, blir det en spennende vårsesong.