Gershwin i Bergen

Bergens Tidende, 09.10.2012

 

George Gershwin: Rhapsody in Blue

Freddy Kempf

Andrew Litton

Bergen Philharmonic Orchestra

BIS

Rørende som en gammel stumfilm

George Gershwin var mellomkrigstidens store, amerikanske songwriter. Han eksperimenterte, han hentet ideer fra jazz og blues. Og han hadde ambisjoner om å løfte musikken sin inn i konsertsalen. «Vanlige harmonier, rytmer, sekvenser, intervaller og så videre kan ikke tilfredsstille øret mitt», sa han i et intervju i 1929. På dette tidspunktet hadde han allerede vakt oppmerksomhet med «Rhapsody in Blue» (1924) for klaver og orkester og Klaverkonsert i F (1925). Senere kom enda en Rhapsody (1931) og et variasjonsverk over sangen «I Got Rhythm». Det er disse fire konsertstykkene BFO og Andrew Litton nå har spilt inn med engelske Freddy Kempf som solist.  Det er høyt humør på platen. Kempf spiller de rytmiske klaverstemmene med frisk, energisk frasering, og orkesteret følger entusiastisk med. Jazz er det jo ikke, men «jazzy» salongmusikk. Litt stivbeint, litt corny, rørende som en gammel stumfilm. Men når Håkon Nilsen spiller klarinettstemmen i «Rhapsody in Blue» og når Martin Winter growler på trompeten sin, da blomstrer musikken opp og høres ut som noe Ellington kunne ha skrevet. Kanskje var det noe slikt Gershwin i sin tid hørte for sitt indre øre?

Tyngde og oppdrift

Bergens Tidende, 17.02.2010

Sergei Prokofiev: Klaverkonserter nr. 2 & 3, klaversonate nr. 2

Freddy Kempf, klaver

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

En plate som setter en ny standard i Prokofiev-diskografien

Det starter stille og rolig. Strykerne kommer listende inn på kattepoter. Pianisten spiller noen brutte akkorder med venstre hånd og legger til en enkel, nølende melodi med oktaver i høyre hånd. En fløyte og en obo dukker opp og gjentar melodien. Enkelt, nesten litt romantisk. Men plutselig er det ikke fullt så enkelt og romantisk lenger. Det kommer rå, massive utbrudd i orkestret. Og klaverstemmen vokser og vokser og forvandler seg etter hvert til noe så voldsomt og så komplisert at musikken må noteres i tre systemer for å få plass på notearket. Slik fortsetter det. Fire larmende, halsbrekkende satser som slutter i en rasende tornado. 

Ikke rart at Prokofievs andre klaverkonsert sjokkerte det konservative russiske publikum ved premieren i 1913. Og ikke rart at det alltid har vært delte meninger om hvordan denne og de etterfølgende klaverkonsertene bør spilles. Mange velger å understreke den brutale, tordnende motorikken i Prokofievs musikk. Andrew Litton og BFO og den fremragende engelske pianisten Freddy Kempf presenterer en annen mulighet. De har nettopp utgitt en plate med den andre og tredje klaverkonserten, en plate som kommer til å bli en milepæl i Prokofiev-diskografien.

Kempf kjenner sin Prokofiev. Og han har både den teknikken og den fysiske kraften som må til for å klare alle de pianistiske utfordringene som Prokofiev har lagt inn i de to konsertene. Men i tillegg har Kempf også øre for lyriske nyanser og momenter som faktisk ligger i musikken, men som mange andre pianister er tilbøyelige til å valse flate når de bruker klaveret som slagverk. Det er hele tiden noe lett og funklende virtuost over Kempfs tolkninger, selv i de mest turbulente passasjene. Trolig må man helt tilbake til Martha Argerichs innspilling fra 1968 for å finne en tolkning av den tredje konserten som holder en så fin balanse mellom bastant tyngde og drømmende oppdrift.

BFO og Litton skaper en flott ramme om Kempf. Orkesterklangen er skarp og presis og nettopp så frisk og kjølig som man forventer hos Prokofiev. Og underveis er det mange flotte soloinnsatser i treblåsere og messing å glede seg over. I mars drar BFO og Litton på turne til Storbritannia der de blant annet skal spille Prokofievs tredje klaverkonsert med Freddy Kempf som solist. Det programmet kunne de gjerne ha presentert i Grieghallen før de dro.